13 Vilkår for å erverve skytevåpen, registreringspliktige våpendeler og ammunisjon

13.1 Gjeldende rett og internasjonale forpliktelser

Reglene for å erverve, eie, inneha og tilbakekalle skytevåpen og våpendeler fremgår av våpenloven kapittel II. Utfyllende regler er gitt i våpenforskriften kapittel 3. Erverv av ammunisjon er regulert i våpenloven kapittel III, med utfyllende regler i våpenforskriften kapittel 5.

Ervervstillatelse

Våpenloven § 7 er den helt sentrale bestemmelsen om erverv av skytevåpen og våpendeler. I første ledd oppstilles det krav om tillatelse (ervervstillatelse) fra politimesteren for enhver som vil kjøpe eller på annen måte erverve skytevåpen eller våpendeler. Tillatelsen gis av politimesteren på søkerens bosted, jf. annet ledd. I tredje ledd heter det at tillatelse bare kan gis «edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan anses uskikket til det». Tillatelse kan generelt ikke gis til person under 18 år, og ikke til person under 21 år dersom tillatelsen gjelder erverv av revolver eller pistol, jf. fjerde ledd. Unntak kan gjøres for person under 18 år, men over 16 år «der våpen kan oppbevares av verge eller annen person som fyller de alminnelige krav til tillatelse». Videre kan Kongen fastsette høyere aldersgrense for andre arter skytevåpen og våpendeler, men ikke over 21 år.

Politimesteren kan dispensere fra aldersbestemmelsene i enkelttilfeller. Søknad fra umyndig person må være tiltrådt av verge, jf. femte ledd, og Kongen kan gi forskrift om «skytterorganisasjoners og andre juridiske personers erverv», jf. sjette ledd.

Av våpenforskriften § 27 fremgår det at ervervstillatelsen er gyldig i ett år. Gyldighetstiden kan etter søknad forlenges med seks måneder.

Våpenkort

Våpenloven § 8 er den sentrale bestemmelsen for å eie eller inneha skytevåpen. I første ledd oppstilles det krav om tillatelse fra politimesteren for enhver som vil eie eller inneha skytevåpen. Som dokumentasjon for at tillatelsen er gitt, utstedes et våpenkort. I første ledd annet punktum fremgår det at «[b]estemmelsene i § 7 annet-sjette ledd gjelder tilsvarende». Dette innebærer at lovens vilkår for erverv også må være oppfylt under hele eierskapet til skytevåpenet eller våpendelen. For tillatelsen kan det settes som vilkår at våpenet ikke må overlates til andre. Annet ledd gir hjemmel til å tidsbegrense tillatelsen dersom «særlige forhold tilsier det». Tredje ledd forbyr enhver vesentlig endring av «skytevåpenets karakter eller beskaffenhet» uten politimesterens tillatelse.

I våpenforskriften kapittel 3 er det blant annet gitt ufyllende bestemmelser om personlige kvalifikasjoner for erverv av skytevåpen i § 10, juridiske personers erverv av våpen i § 11, om erverv til jakt i § 12, til øvelses- og konkurranseskyting i § 13, til samling i § 16, til beskyttelse i § 19 og på grunnlag av arv og affeksjonsverdi i § 20 mv.

Internasjonale forpliktelser om erverv og besittelse av skytevåpen

I medhold av våpendirektivet artikkel 7 nr. 1 kan ikke et skytevåpen i kategori B erverves på en medlemsstats område, uten at denne medlemsstat har gitt erververen tillatelse til dette. En slik tillatelse kan ikke gis til en person som en bosatt i en annen medlemsstat, uten forutgående samtykke fra denne stat.

I følge artikkelens nr. 2 kan ikke et skytevåpen i kategori B besittes på en medlemsstats område, uten at denne medlemsstat har gitt besitteren tillatelse til dette. Er besitteren bosatt i en annen medlemsstat, skal den aktuelle stat underrettes om dette.

Av nr. 3 følger det at tillatelse for å erverve og besitte et skytevåpen i kategori B kan ha form av en enkel administrativ avgjørelse.

Etter artikkelens nr. 4 fremgår det at medlemsstatene kan overveie å gi en person, som oppfyller betingelsene for utstedelse av en tillatelse til skytevåpen, en flerårig lisens for ervervelse og besittelse av alle skytevåpen som krever tillatelse. Vedkommende må likevel undergi seg: a) plikten til at underrette de kompetente myndigheter om overførsler, b) den regelmessige kontrollen av at disse fortsatt oppfyller betingelsene, og c) de øvrige grenser for besittelse, der er fastsatt i den nasjonale lovgivning.

Artikkel 8 oppstiller særregler for skytevåpen i kategori C (skytevåpen det skal gis anmerkning om).

EUs våpendirektiv oppstiller også enkelte krav til personlige egenskaper for person som kan gis tillatelse til å erverve og besitte skytevåpen i kategori B. Av artikkel 5 fremgår det at medlemslandene kun kan gi tillatelse til personer som har en «rimelig interesse heri, og som

• a) er fyldt 18 år, dog med undtagelse af erhvervelse, bortset fra køb, og besiddelse af skydevåben til jagt og konkurrenceskydning, hvor personerne kan være under 18 år, forudsat at de har deres forældres tilladelse eller vejledes af en af deres forældre eller af en anden voksen med en gyldig tilladelse til skydevåben eller et gyldigt jakttegn, eller at de befinder sig på et autoriseret eller på anden måde godkendt uddannelsessted

• b) ikke formodes at være til fare for sig selv, den offentlige orden eller den offentlige sikkerhed, At en person er blevet dømt for en voldelig forsætlig lovovertrædelse, anses for en indikation af, at den pågældende udgør en sådan fare.»1

I bestemmelsen henvises til at nasjonale lovgivningen kan oppstille strengere regler enn hva som fremkommer her, jf. artikkel 3.

Ammunisjon

Våpenloven § 13 er den sentrale bestemmelsen for erverv av ammunisjon. I første ledd oppstilles et krav om tillatelse fra politiet for den vil kjøpe «eller på annen måte erverve ammunisjon». Vilkårene i våpenloven § 7 tredje og fjerde ledd om vedkommendes edruelighet, pålitelighet, skikkethet, behov samt alder gjelder tilsvarende. I bestemmelsens annet til fjerde ledd er det gitt regler om kvantum, skytterorganisasjoners formidling av ammunisjon for sine medlemmer, samt regler om kjøp av ammunisjon til tilvirking.

I våpenforskriften kapittel 5 er det gitt utfyllende bestemmelser om vilkår for tillatelse til å erverve og inneha ammunisjon i § 31, utlevering av ammunisjon fra forhandler i § 32, samt erverv av ammunisjon innen godkjente skytterorganisasjoner i § 33.

Av våpendirektivet artikkel 10 fremgår det at reglene for erverv og besittelse av ammunisjon er de samme som dem som gjelder for våpen som ammunisjonen er beregnet til.

Meldeplikt

Det finnes ingen bestemmelser i våpenloven om meldeplikt for helsepersonell. Både Finland2 og Sverige3 har i dag bestemmelser om meldeplikt for helsepersonell når de kommer i kontakt med pasienter som de vurderer som uegnet til å inneha skytevåpen.

Egenerklæring og legeerklæring

I dag oppstilles det ikke krav om at søkeren skal avgi egenerklæring eller fremlegge legeerklæring ved søknad om ervervstillatelse. Søknad om tillatelse fremsettes imidlertid på et fastsatt skjema hvor det blant annet skal oppgis personalia, hvilke skytevåpen man ønsker å erverve, hva skytevåpenet skal brukes til, om man er innført i Jegerregisteret eller tilknyttet en godkjent skytterorganisasjon, hvilken aktivitet man har ved søknad om skytevåpen til øvelses- og konkurranseskyting og om man har godkjent våpenskap. I medhold av forvaltningsloven kan våpenforvaltningen kreve at søkeren skal fremlegge dokumentasjon, herunder legeerklæring, for å påse at saken er så godt opplyst som mulig.

Dagens våpenlovgivning oppstiller heller ikke krav om at våpeneiere skal fremlegge regelmessig dokumentasjon på at han fortsatt oppfyller vilkårene for å eie og inneha skytevåpen.

13.2 Krav om tillatelse for å erverve, eie og inneha skytevåpen mv.

13.2.1 Gjeldende rett

Våpenloven §§ 7 og 8 oppstiller et krav om tillatelse fra politimesteren for å kunne erverve, eie eller inneha skytevåpen og våpendeler. Søkeren eller eieren/innehaveren må oppfylle lovens krav til personlige egenskaper. Våpenloven § 13 oppstiller krav om at den som vil kjøpe eller på annen måte erverve ammunisjon må ha tillatelse fra politimesteren.

I våpenloven § 7 første ledd heter det at «[d]en som vil kjøpe eller på annen måte erverve skytevåpen eller våpendeler, må ha tillatelse fra politimesteren.» Kravet om tillatelse må sees i sammenheng med tredje ledd hvor det fremgår at «[t]illatelse kan bare gis edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan anses som uskikket til det.»

Av våpenloven § 8 første ledd følger det at «[e]nhver som vil eie eller inneha skytevåpen, skal ha tillatelse fra politimesteren (våpenkort). Bestemmelsene i § 7 annet-sjette ledd gjelder tilsvarende». Det er følgelig likelydende vilkår for å erverve, eie og inneha skytevåpen.

13.2.2 Tillatelse eller rettighet?

I gjennomgangen av gjeldende regelverk på området har våpenlovutvalget diskutert spørsmålet om lovens utgangspunkt er basert på et tillatelsessystem eller et rettighetssystem. Med tillatelsessystem menes at skytevåpen, våpendeler og ammunisjon i utgangspunktet ikke er lov å erverve, eie eller inneha med mindre politimesteren har funnet å ville gi tillatelse. Med rettighetssystem menes at skytevåpen, våpendeler og ammunisjon i utgangspunktet er lov å erverve, eie eller inneha med mindre politimesteren finner å ikke kunne gi tillatelse. I vurderingen av dette har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

Utvalgets flertall finner å legge avgjørende vekt på ordlyden i våpenloven § 7 tredje ledd, hvor det heter at tillatelse bare kan gis når lovens vilkår er oppfylt. En rettighetslov gir den enkelte rettigheter de ellers ikke ville hatt. Våpenloven derimot begrenser den enkeltes rett til å eie og inneha skytevåpen. Flertallet finner også støtte for sitt syn i lovens forarbeider, blant annet i Ot. prp. nr. 66 (1959-1960) s. 2 hvor det sies at «vilkårene for å få våpenkort må være de samme som for å få ervervstillatelse». Flertallet viser videre til den langvarige og etablerte forvaltningspraksis utøvd både av Politidirektoratet og Justis- og politidepartementet før opprettelsen av direktoratet. Denne forvaltningspraksis har også funnet støtte i rettsavgjørelser, selv om dette så langt flertallet kan se, bare har vært lavere rettsinstanser. Det forhold at forvaltningens praktisering på dette området i liten grad har blitt brakt inn for domstolene, og ikke har blitt forelagt høyere rettsinstanser, ses videre som et uttrykk for at forvaltningens rettslige forståelse av våpenloven §§ 7 og 8 har vært lite omstridt. Dette forhold var heller ikke tema ved forrige større revisjon av våpenloven §§ 7 og 8 i 1998.45 Ved lovrevisjonen av 19786 ble vilkårene knyttet til søkeren.

Skytevåpen, våpendeler og ammunisjon er gjenstander med stort skadepotensial, både for den enkelte og for samfunnet. Det er derfor helt nødvendig å ha et strengt tillatelsessystem, hvor bare personer som oppfyller nærmere fastsatte vilkår kan gis tillatelse. Politimesteren har ingen plikt til å gi en person tillatelse, men politimesteren kan gi vedkommende tillatelse dersom kravene til personlig skikkethet, alder, behov eller annen rimelig grunn er oppfylt. Det bør være slik at det er søkeren eller eieren/innehaveren som må godtgjøre at vilkårene er oppfylt. Foreligger det berettiget tvil om vedkommende oppfyller lovens vilkår, skal tillatelse ikke gis eller eventuelt tilbakekalles. Innenfor forvaltningslovens rammer for forsvarlig saksbehandling, likebehandling mv. skal den berettigede tvil komme samfunnet for øvrig og ikke den enkelte søker/innehaver til gode.

Utvalgets mindretall, medlemmene Dedichen og Tønnessen, finner på sin side å legge avgjørende vekt på lovens ordlyd tolket i lys av lovens forarbeider. Utgangspunktet i våpenloven §§ 7 og 8 er at den som vil kjøpe våpen må ha politimesterens tillatelse. Fordi utgangspunktet er at alle borgere kan søke om tillatelse og i utgangspunktet er kvalifiserte til å få det, er begrensningene formulert som en innskrenkning i hvilke søkere politimesteren kan gi slik tillatelse. Dette er et sentralt poeng; alle kan søke, det er politimesterens handlefrihet til å gi tillatelse som er innskrenket. Det er også dermed politimesteren som må dokumentere at lovens vilkår ikke er oppfylt. Reglene i §§ 7 og 8 kan dermed ikke ses som regler om dispensasjon fra noe som i utgangspunktet er forbudt. Lovens forarbeider7 inneholder gjentatte formuleringer som klart viser dette:

Innstillingen side 18, kapittel 5. Hovedpunkter i utvalgets forslag, punkt a om generelle bemerkninger: «Man bør på den ene side ha en tilstrekkelig effektiv kontroll. På den annen side bør man søke å imøtekomme den enkeltes interesse i å få dekket sitt legale og rimelige behov for skytevåpen på en enkel og praktisk måte.»

Innstillingen side 27, kapittel 4. Behov eller annen rimelig grunn: «Utvalgets forutsetning for de i utkastets paragraf 8 oppstilte vilkår på dette punkt er at de bør praktiseres med rimelig skjønn og at det ikke legges større vansker i veien for anskaffelse av skytevåpen enn sikkerhets- og kontrollmessige grunner gjør nødvendig»

Innstillingen side 29, kapittel 8, Besittelse av skytevåpen, punkt a om besittelsestillatelse (våpenkort): «Mot innføring av våpenkort taler det at våpeneierne vil være interessert i at det er forbundet med så få formaliteter som mulig å skaffe seg og besitte skytevåpen. Man må videre ta hensyn til det merarbeid som ordningen vil medføre for myndighetene og det er selvsagt at man ikke bør ha andre eller flere restriksjoner enn strengt tatt nødvendig.»

Samtlige av de ovenfor nevnte utsagn må tolkes i lys av den «tidskoloritt» som ordene er brukt i. Dersom det hadde vært ønskelig at sivilt eide våpen skulle være forbudt, og bare tillatt etter dispensasjon, hadde det vært en enkel sak å uttrykke dette på en direkte måte i §§ 7 og 8 – men det verken ville eller ønsket man. Det kan derfor søkes om tillatelse på samme måte som det søkes om tillatelse til å få førerkort, noe man også har rett til å få når man fyller de oppstilte vilkårene, med en tilsvarende plikt for rette myndighet til å utstede førerkort. Politimesterens adgang til å gi tillatelse er innskrenket ved at loven sier at tillatelse «kan bare gis (…)», noe som klart peker på at utgangspunktet er at tillatelse skal gis.

Lovgiver sto overfor et lovgivningsteknisk problem. Hvordan innskrenke kretsen av de som politimesteren har plikt til å gi slik tillatelse på en hensiktsmessig måte? Det er ikke mulig å kreve av en søker/innehaver at vedkommende skal bevise sin «edruelighet» eller sin «pålitelighet». Alle er derfor «edruelige» og «pålitelige» i fravær av tilstrekkelig gode beviser for det motsatte. Politimesteren kan dermed bare nekte å gi tillatelse når han sitter på opplysninger som gir god nok grunn (sannsynlighetsovervekt) til å konkludere med fravær av «edruelighet» eller «pålitelighet». Lovgiver har videre valgt å bruke negasjonen «uskikket» istedenfor å benytte det omvendte «skikket». Sett i sammenheng med bruken av ordene «særlige grunner» tyder dette på at lovgiver så for seg en snever adgang for politimesteren til å nekte å gi sin tillatelse når lovens andre vilkår er oppfylt. Mindretallet konkluderer slik med at loven gir politimesteren plikt til å gi tillatelse med mindre det foreligger dokumenterbare forhold som tilsier at vedkommende ikke oppfyller lovens krav til «edruelighet», «pålitelighet», og det heller ikke foreligger «særlige grunner» som gjør at vedkommende må anses «uskikket».

Den ulike forståelsen av våpenloven §§ 7 og 8, samt til dels § 13, får betydning også for hvordan lovens øvrige bestemmelser som oppstiller personlige vilkår skal forstås. Nærmere om dette nedenfor.

13.2.3 Utvalgets forslag

Flertallet i utvalget legger som nevnt ovenfor, til grunn at dagens våpenlov er basert på et tillatelsessystem. Flertallet understreker at dette er det bærende prinsipp også i forslaget til ny våpenlov.

På tross av ulik oppfatning på dette punkt, foreslår et samlet utvalg at bestemmelsene endres lovteknisk for å gjøre dem tydeligere og mer pedagogiske. Det foreslås at våpenloven §§ 7 og 8 samles i en felles bestemmelse som både omfatter tillatelse til å erverve, eie og inneha skytevåpen og registreringspliktige våpendeler. Våpenloven § 7 første ledd beholdes som i dag, men utvalget foreslår at «må» byttes ut med «skal» når det gjelder tillatelse fra politimesteren. Forslaget innebærer ingen realitetsendring, men vil føre til at bestemmelsen harmoniseres med våpenloven § 10. Ved lovrevisjonen i 1998 ble «kan» byttet ut med «skal» i forhold til tilbakekall av våpenkort fra politimesteren. Dette ble begrunnet ut fra et ønske om å tilkjennegi en plikt for politiet til å tilbakekalle våpenkortet der vedkommende ikke lenger er skikket til å ha våpenkort. Ønsket var at dette skulle føre til en mer likeartet praksis ved tilbakekall av våpenkort.8

Våpenloven § 8 første ledd første punktum foreslås inntatt som nytt annet ledd. Vilkårene for å erverve, eie og inneha skytevåpen og registreringspliktige våpendeler vil dermed framgå av samme bestemmelses første og annet ledd.

13.3 Tidsbegrenset ervervstillatelse og våpenkort

13.3.1 Gjeldende rett

Våpenloven § 8 annet ledd gir hjemmel til å tidsbegrense tillatelsen til å eie og inneha skytevåpen og våpendeler dersom «særlige forhold tilsier det».

Våpenforskriften § 27 sier at en tillatelse til å kunne erverve skytevåpen og våpendeler er gyldig i tolv måneder. Gyldighetstiden kan etter søknad forlenges med seks måneder. Forlengelse av gyldighetstiden gis ved påtegning på ervervstillatelsen.

Etter våpenloven § 8 annet ledd kan et våpenkort gjøres tidsbegrenset når særlige forhold tilsier det. I dag er det blant annet aktuelt å gi tidsbegrenset våpenkort til personer som får dispensasjon fra alderskravet i våpenloven § 7 fjerde ledd. Av forarbeidene fremgår det også at dette kan være aktuelt i situasjoner der man på forhånd vet at behovet for våpen er tidsbegrenset. Bestemmelsen kan også benyttes i sitasjoner der søkerens helse kan gi grunn til innen en fastsatt frist å revurdere vilkårene for å inneha våpen, jf. Ot.prp. nr. 74 (1996-1997) punkt 7.3.5.

13.3.2 Vurdering av gjeldende rett

Tidsbegrenset ervervstillatelse

Dagens bestemmelser i våpenforskriften § 27 om tidsbegrenset ervervstillatelse synes i hovedsak å fungere tilfredsstillende. Gyldighetstiden på ett år ble hevet fra seks måneder i forbindelse med ikrafttredelsen av våpenforskriften i 2009. Det antas at de fleste benytter seg av tillatelse i god tid før gyldigheten løper ut. For enkelte kan det imidlertid ta noe lengre tid å få tak i det våpenet man ønsker å erverve og da synes gyldighetstiden på ett år å være hensiktsmessig. Det kan likevel hevdes at ett år er lang tid da en persons skikkethet kan endre seg i løpet av denne tiden. Til dette kan påpekes at politiet har anledning til å vurdere en persons skikkethet mv. når man utsteder våpenkort til skytevåpenet. Utvalget har fått opplyst at dette gjøres i liten grad i dag. Politimesteren har videre også anledning til å tilbakekalle ervervstillatelse dersom han finner grunn til det, på lik linje med tilbakekall av våpenkort.

Tidsbegrenset våpenkort

Spørsmålet om tidsbegrenset våpenkort for alle skytevåpen ble også vurdert i forbindelse med lovendringene i 1998. Justisdepartementet fulgte den gangen mindretallets forslag om ikke å innføre en generell ordning med fornyelse av våpentillatelse hvert femte år. De fleste høringsinstansene støttet også dette. Departementet var enig i at en tidsbegrensning av våpentillatelsene ville «innebære en for omfattende og ressurskrevende innsats fra politiets side, uten at de ønskede kontrolleffekter vil kunne oppnås. Kontrollen må konsentreres om de tilfelle der effekten antas å være størst», jf. Ot.prp. nr. 74 (1996-1997) punkt 7.3.5. Stortinget sluttet seg til dette, jf. Innst.O. nr 39 (1997-1998) punkt 4.3.

Det kan også i dag, som i 1998, hevdes at det er en svakhet at regleverket ikke oppstiller noen systematisk eller periodisk plikt eller incentiv for politiet til å etterprøve om vilkårene for å eie og inneha skytevåpen fortsatt er til stedet. Det kan også vises til at våre naboland har innført tidsbegrenset tillatelse for nærmere angitt skytevåpentyper.9 Ved lovendringen i 1998 ble det vurdert om det skulle innføres tidsbegrenset våpenkort for alle skytevåpen. Vurderingen kan imidlertid også knytte seg til enkelte typer skytevåpen, herunder pistoler og revolver, eller enkelte våpeninnehavere, herunder personer med dispensasjon fra alderskravet.

13.3.3 Utvalgets forslag

Tidsbegrenset ervervstillatelse

Utvalget foreslår at ervervstillatelse fortsatt skal være tidsbegrenset inntil ett år, og at dette reguleres i forskrift til våpenloven som i dag. Det vektlegges at en slik gyldighetsperiode synes hensiktsmessig for den som ønsker å erverve skytevåpen, samtidig som politiet har adgang til å trekke tilbake ervervstillatelsen hvis det skulle være behov for det.

Tidsbegrenset våpenkort

Videre har utvalget drøftet om våpenkort skal gjøres tidsbegrenset for alle eller enkelte våpentyper eller for enkelte grupper våpeninnehaver eller i andre tilfeller. Et samlet utvalg foreslår for det første at dagens bestemmelse i våpenloven § 8 annet ledd videreføres. Her fremgår det at tillatelse til å eie og inneha skytevåpen kan gis for et bestemt tidsrom når særlige grunner foreligger. For det andre foreslår et samlet utvalg at unge skyttere mellom 18 og 21 år som gis dispensasjon fra alderskravet om tillatelse til å inneha pistol eller revolver bare kan gis et tidsbegrenset våpenkort med en varighet inntil ett år. Begrensningen gjelder bare til vedkommende har nådd den aktuelle aldersgrensen på 21 år. Dette vil være i tråd med dagens praksis hvor politimesteren gir dispensasjon fra alderskravet. Denne adgangen foreligger imidlertid ikke når det gjelder enhåndsskytevåpen. Kravet vil også kunne gjøres gjeldende for visse halvautomatiske rifler hvis disse tillates i forskrift, jf. nærmere om dette i kapittel 14.

Et samlet utvalg ønsker ikke å foreslå en ordning med tidsbegrenset våpenkort for alle skytevåpentyper. Utvalget mener at dette vil være veldig ressurskrevende for politiet uten at den ønskede effekten av kontroll vil kunne oppnås. Forslaget må også ses i sammenheng med at utvalget foreslår å innføre nye regler om regelmessige egenerklæringer.

Utvalget har imidlertid delt seg i spørsmålet om det bør innføres regler om tidsbegrenset våpenkort for visse typer skytevåpen. Utvalget har delt seg på midten på dette punkt, slik at leders dobbeltstemme ble avgjørende ved utforming av lovforslaget.

Flertallet har kommet til at man ikke vil foreslå dette. Det vises til at forslaget om regelmessige egenerklæring fra våpeninnehavere vil gi mulighet for god oppfølging av den enkelte. Politiet vil allerede ha alle nødvendige hjemler for å kunne kontrollere om den enkelte våpeninnehaver fyller vilkårene, så ofte som man ser behov for det. En tidsbegrensning av våpenkortet vil da være overflødig og føre til unødvendig ekstraarbeid for politiet, fordi det må antas at de fleste våpeninnehavere fortsatt vil oppfylle vilkårene i lengre tid enn varigheten av et tidsbegrenset våpenkort.

Utvalgsmedlemmene Fredlund, A. Nilsen, Talgø og Vatnar foreslår å innføre tidsbegrenset våpenkort for enhåndsskytevåpen og eventuelt enkelte halvautomatiske rifler hvis disse tillates i forskrift. Vilkårene for å erverve disse våpentypene er strengere enn for andre våpentyper da det er knyttet større risiko til disse. Personer som eier og innehar disse skytevåpnene bør dermed også underlegges streng kontroll, både når det gjelder krav til skikkethet og behov. Disse medlemmer påpeker også at våre naboland har innført lignende regler. Det kan også påpekes at utvalgets forslag om at våpeninnehaveren skal avgi regelmessige egenerklæringer ikke synes å gi en fullgod kontroll. Som det fremgår under punkt 13.7 vil en regelmessig innsending av egenerklæringer baseres seg på tillit til at det gis korrekte og utfyllende opplysninger. Dersom vedkommende «krysser» av riktig vil han trolig i liten grad bli kontrollert nærmere av politiet, herunder kontroll av om avgitte opplysningene er korrekte. De fleste egenerklæringer vil dermed ikke undergis like god kontroll som man vil få dersom man innfører tidsbegrenset våpenkort. Politiet vil i disse tilfeller ha en plikt til å foreta en kontroll. Disse medlemmer er imidlertid innforstått med at et slikt forslag både vil være ressurskrevende for politiet og til dels også for den enkelte våpeninnehaver som jevnlig må fornye sitt våpenkort. Den økte kontrollen med disse skytevåpnene må imidlertid overveie disse ulempene.

13.4 Krav til personlig skikkethet

13.4.1 Gjeldende rett

Våpenloven oppstiller flere vilkår for den som skal erverve, eie eller inneha skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon. Lovens § 7 tredje ledd sier at tillatelse bare kan gis til «edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan anses som uskikket til det». I våpenloven § 8 første ledd annet punktum om det å eie eller inneha skytevåpen fremgår det at «[b]estemmelsene i § 7 annet-sjette ledd gjelder tilsvarende».

Våpenforskriften inneholder ingen presisering av hvordan de generelle begrepene i loven skal forstås eller avgrenses. Det finnes heller ingen sentrale rettsavgjørelser fra høyere rettsinstanser som kan bidra til å avklare begrepene i særlig grad. De få rettsavgjørelser som foreligger synes utelukkende å være fra lavere rettsinstanser.10

Det foreligger imidlertid en langvarig forvaltningspraksis på området, herunder vedtak fattet av Politidirektoratets og tidligere Justis- og politidepartementet som klageinstans. Forvaltningspraksisen er i hovedtrekk nedtegnet i våpenrundskrivet.11 I henhold til forvaltningspraksis dekker begrepet «edruelighet» forholdet til alkohol og andre former for rusmidler. Med begrepet «pålitelighet» siktes det først og fremst til vandel, mens begrepet «av særlige grunner kan anses som uskikket» blant annet dekker omstendigheter som psykiske lidelser, mental ubalanse, skjødesløshet, mangelfull vurderingsevne og lignende», jf. rundskrivet pkt. 3.4. Det kan anses som en svakhet ved dagens regelverk at den nærmere presisering av vilkårene kun er nedfelt i våpenrundskrivet.

Det er både i våpenlovens forarbeider og i forvaltningspraksis lagt vekt på forhold som er egnet til å belyse søkerens evne og vilje til å etterfølge lover og regler ved bedømmelsen av om vedkommende tilfredsstiller våpenlovens krav til personlige egenskaper.

13.4.2 Vurdering av gjeldende rett

Edruelighet

Det er i forvaltningspraksis lagt til grunn en restriktiv norm ved vurderingen av edruelighet, og det stilles i utgangspunktet samme edruelighetskrav ved våpenerverv som ved erverv av førerkort.

Bruk av alle typer rusmidler, herunder også lovlige rusmidler og lovlige medikamenter, vil kunne ha betydning for vurderingen av om en person oppfyller våpenlovens krav til edruelighet. Generelt må det kunne sies at personer som på ulike måter har avdekket rusmisbruk, ikke bør ha våpen. Manglende edruelighet vil også kunne innvirke på en persons pålitelighet og vandel.

Over halvparten (54.4 %) av drapene som ble begått i Norge i perioden 1991-2010, ble begått av personer påvirket av alkohol, narkotika eller medikamenter eller ulike kombinasjoner av disse. Den største gruppen domfelte var påvirket av alkohol.12

Innspill til utvalget fra helseinstanser peker på at en forordnet bruk av medikamenter vil kunne redusere risikoen for uheldig eller farlig omgang med våpen, for eksempel ved diagnosen ADHD.13 Misbruk og feilbruk av legemidler kan samtidig være problematisk. Personer som har behov for store mengder av psykogene, antidepressive og/eller beroligende medikamenter, vil kunne være i mentale tilstander som tilsier at de ikke bør ha tilgang til våpen på grunn av den bakenforliggende helsetilstanden.

Rusdiagnoser og rusmisbruk har i sin dynamikk både en uforutsigbarhet i akutt rus, og en stor suicidalrisiko, og bør derfor være uforenlige med tillatelse til å ha våpen. Overgangen fra rusbruk til rusmisbruk er glidende og dynamisk, det vil derfor kunne være vanskelig å bestemme hvor grensen går mellom akseptabel og ikke akseptabel bruk av rusmidler i forhold til våpenlovens krav. Utvalget vil her peke på at det både for den enkelte søker eller våpeneier og for våpenmyndigheten vil være en fordel med klare kriterier. Et eksempel kan være at domfellelse for promillekjøring og innbringelse i fyllearrest skal anses uforenlig med å erverve eller inneha våpen i en viss tid.

Pålitelighet og skikkethet

Lovens krav om pålitelighet har primært blitt tolket som et krav til vandel. Helt sentralt for vurderingen har vært om søkeren eller innehaveren er til å stole på i forhold til det å ha og bruke skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. I våpenrundskrivet pkt. 3.4.1 fremgår det at «Ved vurderingen av om en person tilfredsstiller våpenlovens strenge krav til personlige egenskaper er det i våpenlovens forarbeider samt direktoratets praksis lagt vekt på et hvert straffbart forhold som er egnet til å belyse søkerens evne og vilje til å etterfølge lover og regler generelt og våpenlovens regler spesielt. Det er i direktoratets praksis lagt til grunn at det ikke er av avgjørende betydning hvorvidt de straffbare forhold knytter seg til omgang med våpen».

Skikkethet, eller lovens begrep «ikke uskikket», har normalt dekket øvrige forhold som psykiske lidelser, mental ubalanse, skjødesløshet, mangelfull vurderingsevne med mer. Vilkåret «som ikke av særlige grunner kan anses uskikket til det» kan ses både som en sekkebetegnelse som omfatter en rekke forhold som i større eller mindre grad også kan omfattes av begrepene «edruelighet» og «pålitelighet». Vilkåret vil imidlertid også kunne ses som en sikkerhetsventil som kan fange opp andre forhold.

Vurderingen av om man kan stole på vedkommende i forhold til det å ha og bruke skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, kan være vanskelig når det gjelder forhold under «særlige grunner» som ikke er direkte relatert til helse. Dersom en person er dømt for alvorlig voldskriminalitet i ruspåvirket tilstand, vil vurderingen være enkel. Det samme kan gjelde for eksempel der det foreligger opplysninger om skjødesløs omgang med skytevåpen på skytebane. Vurderingen kan være vanskeligere når det har gått noen tid siden en aktuell hendelse, dersom en hendelse må anses som en engangsforeteelse, om vedkommende har skikket seg vel senere mv.

Den tillit fra samfunnets side som er en forutsetning for erverv av skytevåpen, kan være vanskelig å etablere dersom søkeren har tilknytning til kriminelle eller ytterliggående miljøer. Det vil kunne være vanskelig å ta stilling til hvilken betydning opplysninger om slik tilknytning skal innebære, idet det vil kunne dreie seg om løse eller uformelle tilknytninger, om forhold som vil kunne være vanskelig å verifisere i ettertid, og at rammene for forsamlings- og uttrykksfrihet ikke nødvendigvis vil være sammenfallende med rammene for å kunne erverve skytevåpen, våpendeler og ammunisjon. Tilknytning til det som kan betegnes som kriminelle MC-miljøer kan her nevnes. Selv om det kan være vel kjent for politiet at en rekke personer i disse miljøer er domfelt for til dels alvorlig kriminalitet, vil andre medlemmer eller personer med tilknytning kunne ha plettfri vandel. Skal et medlemskap eller nær tilknytning til miljøet i seg selv medføre at man ikke anses skikket til å erverve skytevåpen, våpendeler og ammunisjon, eller bør det også foreligge andre momenter før et eventuelt avslag eller tilbakekall gis? Likeså kan vurderingen være krevende i forhold til personer som offentlig gir uttrykk for ytterliggående eller ekstreme holdninger.

Spørsmål kan også oppstå i forhold til opplysninger som er usikre og som kanskje ikke har blitt rettslig avklart. Hvilke konsekvenser skal det få at en person er mistenkt for et kriminelt forhold, eller at vedkommende er omtalt i bekymringsmeldinger eller anmeldelser til politiet? Grensetilfeller vil også kunne oppstå hvor våpenforvaltningen får opplysninger fra politiets etterretningsregistre, men hvor politiet ikke ønsker å gå ut med opplysningene.

Helse

Det er i gjeldende lov og forskrift ikke formulert noen spesielle krav til helse. En persons helsetilstand vil i dag bli vurdert etter lovens krav om at vedkommende «ikke av særlige grunner kan anses som uskikket», jf. våpenloven § 7 tredje ledd.

For den enkelte søker kan det i dag være uklart hvilke særlige grunner som vil føre til at han eller hun anses uskikket for å erverve våpen. Samtidig vil det være fare for forskjellsbehandling av søkere, idet det kan hevdes å være et for stort rom for skjønn.

Det må helt klart kunne stilles krav til fysisk og psykisk helse for den som erverver og innehar våpen. Hvilke diagnoser, kliniske tilstander, symptomer og medikamenter som vil være uforenlig med å inneha skytevåpen må nærmere bestemmes i forskrift. Våpen representerer i likhet med motorkjøretøy en potensiell fare, og det er ikke urimelig å stille tilsvarende krav til våpeneiere som til bilførere. Gjeldende regelverk for førerkortsaker14 vil kunne være et utgangspunkt når forskriftene til våpenloven skal revideres, under forutsetning av at det tas hensyn til relevante forskjeller mellom de to gruppene.

En rekke diagnoser, kliniske tilstander og medikamenter kan i prinsippet være uforenlig med å inneha skytevåpen. Innspill til utvalget fra helseinstanser gir uttrykk for at noen kliniske tilstander, i første rekke psykoser, alvorlig depresjon, suicidalitet og demenssykdommer, vil være uforenelige med å erverve og å inneha våpen. Erfaring fra disse helseinstansene viser at de fleste tilfellene av uønsket våpenbruk skjer i akutt rus, akutt sykdomsutbrudd eller akutte kriser som er atskillig vanskeligere å forutsi enn vedvarende diagnostiserte lidelser, og som kan endres i løpet av relativt korte tidsintervaller.

Vold - med særlig fokus på vold i nære relasjoner

I våpenrundskrivet punkt 3.4.1 samt i veilederen for politiets arbeid med vold i nære relasjoner, legges det vekt på å koble våpensaker til saker der det forekommer vold i nære relasjoner:

«Dersom søkeren har fremsatt alvorlige trusler eller utøvet vold i nære relasjoner (familievold), bør dette tillegges betydelig vekt når søknaden avgjøres. Det må vies særlig oppmerksomhet på de situasjoner der politiet er kjent med at det foreligger samlivsbrudd. Det er godt dokumentert at faren for voldsutøvelse øker i denne fasen. Tilgjengelighet til våpen vil derfor kunne utgjøre en fare for at volden fører til tap av liv.»

I Politiets veileder om vold i nære relasjoner, tiltak ved risiko for ny vold, framgår det på side 14 at «[d]et er viktig å sjekke om trusselutøveren har våpen, og hvis så er tilfellet, må inndragning vurderes».

I perioden 1991-2010 ble 148 kvinner og 18 menn drept av sin daværende eller tidligere partner. Partnerdrap utgjør i denne perioden 23 % av drapene i Norge. Om lag fire av ti drap ble begått av noen i den nærmeste familie - foreldre, barn, partner eller tidligere partner. Bare i 20 % av drapene var det ingen kjent relasjon mellom offer og gjerningsperson. Oversikten gjelder forsettlig og overlagt drap.15 Uaktsomt drap, forsøk på drap eller legemsbeskadigelse med døden til følge er ikke inkludert i disse tallene. Oversikten inkluderer kun rettskraftige dommer.16

Forskning og kliniske erfaring tilsier at det er en tydelig økning i farlighet og risiko for alvorlig eller dødbringende vold når mennesker som utøver vold i nære relasjoner har tilgang til våpen.17

Den årlige drapsstatistikken til Kripos viser at drapsvåpen også kan være andre gjenstander enn dem som reguleres av våpenloven, men bruk av skytevåpen er den vanligste drapsmetode for eksempel i saker med drap-selvdrap i nære relasjoner, der den som dreper også tar sitt eget liv.18 Det er dokumentert gjennom forskning at bruddfasen i et parforhold ofte er den farligste perioden, men alvorlig og dødbringende vold kan også utøves før et eventuelt brudd. I mange tilfeller vil volden også fortsette i en lengre periode etter brudd i parforholdet.19

13.4.3 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at de personlige vilkårene «edruelig» og «pålitelig» videreføres i ny våpenlov, og at de suppleres med et krav til helse. Utvalget vil som nevnt også foreslå å beholde dagens formulering om at tillatelse kan gis til den «som ikke av særlige grunner kan anses uskikket til det». En slik sikkerhetsventil anses fortsatt for å være nødvendig. Utvalget antar at det forholdsvis sjelden vil være behov for å begrunne avslag i dette vilkåret dersom regler om krav til helse tas inn i loven. Et avslag begrunnet i at søkeren anses uskikket, vil som andre enkeltvedtak måtte begrunnes, og begrunnelsen må angi hvorfor søkeren ikke anses skikket.

Utvalget understreker betydningen av at de personlige vilkår presiseres på en tydelig og så utfyllende måte som mulig i forskrift. Både når det gjelder edruelighet og helse vil faglige vurderinger måtte veie tungt. Det må fremgå forholdsvis detaljert hva som kreves for at den enkelte søker skal bli funnet å være edruelig og pålitelig og hvilke helsekrav som stilles. Hva gjelder kravet til helse, må forskriften beskrive hvilke tilstander av sykdom eller svekkelse, kliniske tilstander, medikamentbruk osv. som anses uforenlig med det å eie eller inneha skytevåpen. Det må samtidig utvises en viss varsomhet når det gjelder å bruke diagnose som kriterium for risiko for vold og for uønsket våpenbruk, ettersom den direkte sammenhengen mellom diagnose og voldelighet varierer sterkt.20 Den godt dokumenterte sammenhengen mellom tidligere utøvelse av vold som prediktor for utøvelse av fremtidig vold, tilsier at personer som har utøvd vold, heller ikke bør kunne erverve våpen.21

Hva gjelder kravet til pålitelighet, vil det være sentralt for vurderingen om personen er til å stole på i forhold til det å inneha og bruke skytevåpen mv. Vurderingen vil dermed være videre enn bare vandel, selv om dette vil være en vesentlig del av vurderingen.

Utvalget vil peke på at det er behov for klare retningslinjer for når vold og trusler skal få følger for den som vil erverve og inneha skytevåpen. Det bør etter utvalgets syn ikke være mulig å erverve eller inneha våpen når en person er ilagt besøks- og kontaktforbud eller er dømt for vold i nære relasjoner.

Når en person kommer i kontakt med politiet på grunn av voldsutøvelse eller trusler, både overfor nærstående og andre, bør det normalt få følger for personens tillatelse til å inneha skytevåpen. Det samme gjelder ved adferd som medfører krisesenteropphold for nærstående eller tildeling av voldsalarm. Anmeldelse av vold og trusler må medføre en vurdering av den anmeldtes tillatelse til å inneha våpen, men det må likevel tas i betraktning at falske anmeldelser kan forekomme.

Når en person er under behandling for voldsproblematikk generelt og voldsproblematikk i nære relasjoner spesielt, bør våpenkortet inndras inntil videre. Det foreslås tatt inn en bestemmelse som gir politiet klar hjemmel til slikt midlertidig tilbakekall, som også kan skje i andre tilfeller.

Når det gjelder personer med tilknytning til kriminelle miljøer som kriminelle MC-klubber, må utgangspunktet, slik et flertall i utvalget ser det, være at slik tilknytning normalt må tilsi at vedkommende ikke kan anses tilstrekkelig pålitelig. Det samme må gjelde for personer med tilknytning til for eksempel nynazistiske grupper. Når det gjelder ytringer fremsatt offentlig, må utgangspunktet være at synspunkter og meninger som er ytret i henhold til vanlige demokratiske spilleregler og som ikke er i strid med norsk lov, må aksepteres. Det motsatte vil normalt være tilfellet dersom ytringer må anses som lovstridige. Det må her bemerkes at personer som gir uttrykk for ekstreme holdninger som støtter eller unnskylder kriminalitet, som nevnt under punkt 3.6.3, har en forhøyet risiko for å gjennomføre kriminelle handlinger. Det vil være viktig at politiet klarer å fange opp og identifisere personer som offentlig gir uttrykk for ekstreme holdninger, særlig på nettsteder. En person med ekstreme holdninger som støtter etter unnskylder kriminalitet vil normalt ikke være pålitelig i lovens forstand.

Utvalgets mindretall, Dedichen og Tønnessen, har den mening at kriminelle klubber ikke skal være tillatt. Mindretallet ser absolutt et problem med å håndheve et slikt forbud når det gjelder klubber som ikke har fast adresse, men dette gjelder ikke klubber som Hells Angels og Bandidos. Hvis disse klubbene er kriminelle, skal de heller ikke være tillatt. Utvalgets mindretall har ikke kunnskap om dette, men ettersom de får lov til å eksistere, må man gå ut fra at de ikke er kriminelle. Det skal ikke være noen som helst tvil om at mindretallet vil hindre enhver uskikket person i å anskaffe seg skytevåpen. Dette gjelder i høyeste grad også kriminelle, men det strider mot mindretallets juridiske oppfatning at medlemskap alene, i en klubb som får lov til å eksistere, skal være ekskluderende ved søknad om skytevåpen

Det vil forekomme at det foreligger tvil om de personlige vilkårene er oppfylt. Et flertall i utvalget vil legge avgjørende vekt på at tillatelse til å erverve skytevåpen, registreringspliktige våpendeler og ammunisjon bare kan gis eller opprettholdes når det ikke er tvilsomt at vedkommende oppfyller lovens krav til personlige egenskaper. En begrunnet tvil om lovens vilkår er oppfylt, må føre til at tillatelse nektes, eller en gitt tillatelse tilbakekalles. Dette kan uttrykkes som at tvilen kommer samfunnet, ikke den enkelte våpeninnehaver til gode, jf. formålsparagrafens overordnede hensyn til samfunnets sikkerhet. Forvaltningslovens regler om begrunnelse av vedtak gjelder på vanlig måte, slik at et avslag vil måtte begrunnes.

Det kan også tenkes at en søknad bør stilles i bero eller en tillatelse midlertidig tilbakekalles inntil de faktiske forhold er avklart. Dersom vedkommende kan dokumentere at forholdene ikke lenger er til stede, eller at disse ikke var så alvorlige som først antatt, bør vedkommende likevel kunne få innvilget sin søknad eller få tilbake våpenkortet mv.

Utvalgsmedlem Dedichen finner på sin side at en slik praktisering vil kunne være i strid med grunnleggende rettsprinsipper, og at praktiseringen ikke vil gi slike sikkerhetsgevinster for samfunnet at det står i forhold til de konsekvenser dette vil påføre borgerne. Både søkere av våpentillatelser og våpeneiere må kunne forvente et minimum av forutberegnelighet i forhold til det regelverk som praktiseres. Dersom terskelen blir for lav eller vilkårlig, vil dette oppleves som et uforholdsmessig inngrep fra det offentlige. En eventuell nektelse eller tilbakekall av tillatelse må baseres på et saklig relevant grunnlag, som er egnet til å bli prøvet enten av overordnet organ, sivilombudsmannen eller av domstolene. Et slikt grunnlag vil måtte kunne fremgå enten ved at det dokumenteres som sikkert eller overveidende sannsynlig at vedkommende har problemer med rus, at vedkommendes har en vandel som ikke er tilfredsstillende, at vedkommendes helsesituasjon er uforenlig med å ha skytevåpen mv, eller at det kan dokumenteres klare brudd på våpenregler eller lignende som gjør at vedkommende ikke bør håndtere skytevåpen mv. Nektelse eller tilbakekall av tillatelse på andre og mer skjønnsmessige grunnlag som for eksempel at vedkommende har kommet med upopulære ytringer eller har tilknytning til uønskede miljøer, vil innebære en uholdbar vilkårlighet.

Karantene

Et samlet utvalg foreslår å gi politimesteren en hjemmel til å ilegge en person en karantenetid før tillatelse kan gis, i tilfeller hvor vedkommende ikke oppfyller kravene til personlig skikkethet. Dette vil gi personen en viss forutberegnelighet og gi en henvisning på at han vil kunne søke på nytt senere. Utvalget vil påpeke at det vil kunne være behov for karantenetid etter hendelser med vold og trusler, etter gjennomført behandling for voldsproblematikk, rusmisbruk, visse sykdommer mv. De nærmere regler om karantenetid, herunder hvilke forhold som krever karantenetid og karantenetidens periode, foreslås å bli utformet i forskrift.

Utenlandsk søker

Utvalget vil også foreslå at utenlandsk person som søker om tillatelse til å erverve skytevåpen i Norge, må fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon på at vedkommende oppfyller kravene til personlig skikkethet. Bakgrunnen for dette kravet er at politiet i de fleste tilfeller ikke har forutsetning til å vurdere søkerens skikkethet dersom vedkommende kun har bodd i Norge i en kortere periode. Hva som anses som tilfredsstillende dokumentasjon, vil måtte vurderes i det enkelte tilfelle og vil kunne variere og blant annet være avhengig av hvor søkeren kommer fra. Nærmere regler om dette bør således utformes i forskrift.

Dersom søkeren ikke kan fremlegge tilfredsstillende dokumentasjon, foreslår utvalget at politimesteren kan stille krav om inntil 5 års botid i Norge før tillatelse kan gis. Politiet vil ved en eventuell søknad etter 5 år da ha nødvendige forutsetninger for å vurdere om vedkommende er skikket. Botidskravet foreslås forankret direkte i loven da blant annet politiregisterloven § 36 annet ledd forutsetter at krav om minimum botid i forbindelse med vandelskontroll skal hjemles i lov eller i forskrift gitt i medhold av lov. Nærmere regler om botidskravet foreslås imidlertid at fastsettes i forskrift.

For å tydeliggjøre kravet som oppstilles i våpendirektiv artikkel 7 nr. 1 foreslår utvalget å ta inn et krav i loven om at person bosatt i annet EØS-land må fremlegge samtykke fra vedkommendes lands myndigheter før politimesteren kan gi tillatelse til å erverve skytevåpen.

13.5 Alder

13.5.1 Gjeldende rett

Våpenlovens alminnelige aldersgrenser fremgår som nevnt ovenfor av våpenloven § 7 fjerde ledd. Tillatelse til å erverve skytevåpen og våpendeler kan generelt ikke gis til person under 18 år, og ikke til person under 21 år dersom tillatelsen gjelder erverv av revolver eller pistol. Unntak kan gjøres for person under 18 år, men over 16 år «der våpen kan oppbevares av verge eller annen person som fyller de alminnelige krav til tillatelse». Videre kan Kongen fastsette høyere aldersgrense for andre arter skytevåpen og våpendeler, men ikke over 21 år.

Politimesteren kan dispensere fra aldersbestemmelsene i enkelttilfeller. Søknad fra umyndig person må være tiltrådt av verge, jf. femte ledd, og Kongen kan gi forskrift om «skytterorganisasjoners og andre juridiske personers erverv», jf. § 7 sjette ledd.

13.5.2 Vurdering av gjeldende rett

Våpenlovens aldersbestemmelser ble underlagt en omfattende gjennomgang i forbindelse med lovrevisjonen i 1998. Det daværende våpenlovutvalg var enstemmig i sitt forslag om å opprettholde aldersbestemmelsene for pistol og revolver på 21 år, men var delt i synet på aldersgrensen for erverv av hagler og rifler. Tre av utvalgets medlemmer ønsket å heve aldersgrensen for erverv av hagler og rifler til 21 år, mens de øvrige tre medlemmer ønsket å opprettholde dagens ordning på 18 år. Justis- og politidepartementet sluttet seg til sistnevnte,22 og dette ble også utfallet etter Stortingets behandling.

Av de innspill utvalget har fått, er det lite som tyder på at dagens bestemmelser oppfattes problematiske av våpenbrukerne og organisasjonene. Det har vært påpekt at det for konkurranseskyttere under 21 år kan være upraktisk å frakte enhåndsskytevåpen til og fra konkurransesteder. I tillegg har Norske Reserveoffiserers Forbund (NROF) og Norges Forbund for Praktisk Skyting (NFPS) foreslått i skriftlig innspill til utvalget å heve aldersgrensen til 20 eller 21 år for erverv av halvautomatiske rifler til konkurranseskyting innen deres grener.

13.5.3 Utvalgets forslag

Våpenlovutvalg har vurdert om aldersgrensene for erverv av våpen bør endres, herunder om det bør være samme aldersgrense for erverv av revolver og pistol som for andre våpen. Videre har utvalget vurdert om det bør innføres en øvre aldergrense.

Utvalget finner at dagens aldersbestemmelser i det alt vesentlige bør videreføres. Det er slik utvalget ser det, ingen tungtveiende argumenter for å innføre samme aldergrense for alle våpentyper. Det er naturlig å stille strengere krav til modenhet hos den som skal erverve enhåndsskytevåpen, idet slike våpen er atskillig farligere i hendene på en umoden ungdom enn for eksempel luftpistoler eller haglgevær. Selv om mange ungdommer er modne og ansvarsbevisste før de fyller 21 år, må det settes en felles aldersgrense av hensyn til en enkel praktisering av reglene. Det vil være problematisk for våpenmyndigheten å vurdere individuell modenhet. Hensynet til unge aktive skyttere vil være ivaretatt ved regler om bruk av våpen under tilsyn, samt ved politimesterens adgang til å gi dispensasjon for de yngste skytterne mellom 16 og 18 år. Sistnevnte med de begrensninger som følger av våpendirektivet, jf. punkt 13.1. Det foreligger også en adgang til å erverve skytevåpen som skal brukes av andre som ikke kan erverve skytevåpen på grunn av alder. Dette kan være en praktisk løsning både for DFS-skyttere, skiskyttere, jegere på opplæringsjakt, samt andre aktive skyttere under 16 år. Behovene til unge skyttere og jegere ivaretas i all hovedsak i dag, med unntak av at det for særlig aktive konkurranseskyttere23 under 21 år kan oppleves tungvint å transportere enhåndsskytevåpen til og fra trening og konkurranse. Bakgrunnen for dette er at de vil være avhengige av at en person over 21 år påtar seg ansvaret for transporten. Dette vil gjelde et fåtall unge skyttere på nasjonalt toppnivå. Behovet til denne forholdsvis lille gruppen kan imøtekommes ved at det åpnes for en dispensasjonsadgang for særlig aktive konkurranseskyttere under 21 år, men over 18 år. Utvalget foreslår derfor at særlig aktive konkurranseskyttere mellom 18 og 21 år kan gis eget tidsbegrenset våpenkort og våpenpass.

Utvalget har vurdert om det bør innføres en øvre aldersgrense, men finner ikke at det er et begrunnet behov for dette. Eldre våpeneiere vil som andre personer ha varierende helsetilstand, og de aller fleste vet selv når de ikke lenger er i stand til å bruke våpenet på forsvarlig måte. Derimot kan det ved begynnende demenstilstander være vanskelig for den enkelte å konstatere at helsekravene ikke lenger er oppfylt, og at våpenkortet skulle vært tilbakekalt. Utvalget mener at forslaget om krav til helse som foreslås innført, sammenholdt med forslagene om kravet til regelmessig innlevering av egenerklæringer og legers meldeplikt, tilsier at det ikke vil være behov for å fastsatte en øvre aldersgrense.

Utvalget mener videre at det bør innføres en 21 års grense for erverv av halvautomatiske rifler som ikke kan brukes til jakt. Dette er i tråd med innspillene fra skytterorganisasjonene som i dag benytter slike skytevåpen. Utvalget foreslår imidlertid at halvautomatiske rifler er forbudt, med unntak av de rifler som godkjennes i forskrift, jf. kapittel 14. En slik hevet aldersgrense må fastsettes av Kongen i den grad riflene blir godkjent i forskrift, jf. lovforslaget § 17 siste ledd.

Av hensyn til den pedagogiske fremstillingen i lovteksten, foreslås det at aldersbestemmelsene i våpenloven § 7 fjerde ledd inntas i en egen bestemmelse om alder.

13.6 Behov eller annen rimelig grunn

13.6.1 Gjeldende rett

Etter våpenloven § 7 tredje ledd kan tillatelse til å erverve skytevåpen og våpendeler bare gis «edruelige og pålitelige personer som har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen, og som ikke av særlige grunner kan anses uskikket til det».

I våpenloven § 8 første ledd annet punktum om det å eie eller inneha skytevåpen fremgår det at «[b]estemmelsene i § 7 annet-sjette ledd gjelder tilsvarende».

Våpenforskriften kapittel 3 har nærmere bestemmelser om de behov og andre rimelige grunner som gir grunnlag for erverv av skytevåpen mv.

13.6.2 Vurdering av gjeldende rett

Det er et grunnleggende vilkår i dagens våpenlov at søkere og innehavere må dokumentere et begrunnet behov for skytevåpenet. Dette gjør seg særlig gjeldende ved erverv av skytevåpen til jakt og konkurranseskyting. Ved erverv på bakgrunn av samling eller affeksjon er behovsvilkåret likevel mindre fremtredende, og i all hovedsak relatert til «annen rimelig grunn». Videre er det primært i forbindelse med søknad om tillatelse til erverv av skytevåpen at behovet for våpenet må dokumenteres. Innehaverens fortsatte behov for våpenet blir i liten grad gjenstand for vurdering etter at ervervstillatelsen først er gitt av myndighetene.

Det er det sivile samfunnets legitime behov for skytevåpen som til sist avgjør våpentettheten i samfunnet. Statistikk fra land det er naturlig å sammenligne seg med,24 viser liten eller ingen sammenheng mellom våpentettheten i samfunnet og antallet uønskede hendelser med skytevåpen. Norge ligger i likhet med flere av våre naboland helt i verdenstoppen når det gjelder våpentetthet pr. innbygger, men har samtidig lav kriminalitet og har hatt få uønskede hendelser med skytevåpen. I USA, som kan sies å ha en våpenkultur som avviker fra den norske ved at mange våpeninnehavere har våpen for personlig beskyttelse, kan en imidlertid finne de høyeste våpenrelaterte drapsratene i statene med høyest våpentetthet.25

Som nevnt ovenfor, skjer prøvingen av søkerens behov for skytevåpen i det alt vesentlige ved søknaden om erverv. Når ervervstillatelsen først er gitt, vil det normalt ikke være noen etterprøving av behovskravet fra politiets side, med mindre det søkes om erverv av ytterligere våpen eller fremkommer opplysninger som gir politiet grunn til å undersøke våpeninnehaveren nærmere. Politiet vil normalt ha få ressurser tilgjengelig for kontroll av våpeninnehaveres fortsatte behov for skytevåpen. Etterprøvingen vanskeliggjøres videre av at det er vanskelig å oppstille objektive vilkår for den enkeltes behov for skytevåpen. Redusert aktivitet relatert til jakt eller konkurranseskyting vil for eksempel tidvis kunne være forbigående på grunn av forhold i familielivet, i forbindelse med arbeid mv. Det må være rom for individuelle tilpasninger i denne sammenheng. Det kan for eksempel ikke være et krav at en jeger må jakte hvert eneste år for å få beholde jaktvåpenet.

Forslag om å innføre etterprøving av våpenkort hvert 5. år i forbindelse med lovrevisjonen i 1998, ble avvist av Stortinget under henvisning til at dette ville innebære en for omfattende og ressurskrevende innsats fra politiets side uten at ønskede kontrolleffekter kunne oppnås, se punkt 13.3.

Et flertall i utvalget ser det imidlertid som viktig at det ses nærmere på tiltak som kan bidra til at våpeneierne med visse mellomrom får en anledning til å vurdere om de har behov for sine skytevåpen. Det vil være en sikkerhetsmessig gevinst knyttet til at våpeninnehavere kvitter seg med skytevåpen det ikke er et reelt behov for. Prinsippet om at det ikke skal være flere våpen i samfunnet enn det er legitimt behov for, bør fortsatt være en viktig forutsetning.

Medlemmene Dedichen, V. Nilsen og Tønnessen, kan ikke fullt ut gi sin tilslutning til et prinsipp om det ikke skal være flere skytevåpen i samfunnet enn det er legitimt behov for, slik det beskrives av flertallet. Antallet skytevåpen i samfunnet bør i hovedsak avgjøres ut fra den enkelte jeger og skytters behov for skytevåpen, innenfor de behovsområdene som anses legitime. Det er den enkelte jeger og skytter som best kan definere sitt behov for skytevåpen, enten dette er tenkt brukt til jakt eller øvelses- og konkurranseskyting. Det er ikke en samfunnsmessig oppgave å redusere antallet sivilt eide våpen mest mulig. Det finnes ikke noe «riktig» antall sivilt eide våpen i noe samfunn. Søkere som har gjennomgått og bestått en grundig prøving av sine personlige forhold i henhold til våpenlovens vilkår, er allerede funnet egnet til å kunne inneha skytevåpen. Spørsmålet blir etter dette i hvilken grad det er et unødig og urimelig inngrep fra det offentlige å stille strenge antallsbegrensninger for erverv av en vare som man både er funnet skikket til å erverve, og hvor en har dokumentert bruk innenfor et etter loven legitimt bruksområde.

Utvalgsmedlem Dedichen vil i tillegg bemerke:

Etter lovens ordlyd stilles det krav om at en person som har søkt om ervervstillatelse «har behov eller annen rimelig grunn for å ha skytevåpen». Dette gir en i utgangspunktet meget vid ramme, og søkeren synes å ha den største individuelle frihet til å beskrive og godtgjøre sitt behov. Det er likevel helt klart at enhver behovsbeskrivelse ikke vil kunne aksepteres, dersom man ønsker å benytte våpenet til uønskede eller ulovlige aktiviteter. Det finnes derimot ikke noe som indikerer at ethvert behov eller annen rimelig grunn som beskrevet av personen selv og som ligger innenfor det rekreasjonsmessige, øvelsesmessige, jaktlige, konkurransemessige og de andre forhold som språklig sett kan legges inn under «behov eller annen rimelig grunn» på noen måte skulle være gjenstand for overprøving, slik det kan synes skjer i dag. Det kan derfor synes som om mye av dagens praksis, herunder forskriftsbestemmelser, er uhjemlet i loven.

Nærmere om jakt

For jegere er behovet for skytevåpen relatert til at de ønsker å utøve jakt og fangst. Den nærmere regulering av behovskravene er fastsatt i henholdsvis våpenforskriften og viltlovgivningen. Alle som ønsker å utøve jakt og fangst må ha gjennomgått en obligatorisk jegeropplæring og ha bestått en etterfølgende offentlig jegerprøve. Etter bestått jegerprøve blir jegeren oppført i Jegerregisteret. For å kunne utøve jakt og fangst må man ha betalt årlig jegeravgift, men dette er ikke en forutsetning for fortsatt oppføring i Jegerregisteret. Alle som skal jakte på storvilt med rifle, må i tillegg ha avlagt praktisk skyteprøve samme jaktår.

Jegerregisteret benytter den til enhver tid oppførte adressen i folkeregisteret, og alle jegere har et eget «jegernummer» knyttet til sitt personnummer. Jegere som på grunn av lovbrudd i forbindelse med jaktutøvelse blir fradømt jaktretten (vanligvis for en periode fra ett til fem år), må etter domsperioden gå opp til ny jegerprøve før de på nytt kan utøve jakt og fangst.

Utenlandske jegere som skal jakte i Norge må også registrere seg i Jegerregisteret og betale norsk jegeravgift. For å bli registrert må jegeren dokumentere at han fyller kravene som jeger i sitt bopelsland. Utenlandske jegere som er bosatt i Norge må dokumentere jegerutdanning som minimum tilsvarer norsk nivå, eller avlegge norsk jegerprøve for å bli registrert.

Jegere vil normalt dokumentere sitt behov for jaktvåpen ved å vise til oppføringen i Jegerregisteret. Unntak kan gjøres der det ikke er krav om oppføring i Jegerregisteret, som ved jakt på sel26 eller i utlandet. Etter innføringen av jaktvåpengarderobe, jf. gjeldende våpenforskrift § 12 annet ledd, kan en jeger som fyller kravene erverve inntil seks jaktvåpen uten særskilt vurdering av behovet for hvert enkelt jaktvåpen. Tillatelse til å erverve flere enn seks jaktvåpen gis i dag bare søkere som kan dokumentere et meget kvalifisert behov.

Mens våpenloven med forskrift gjelder for den som erverver og innehar skytevåpen, er det viltloven27 med forskrift som regulerer hvilke skytevåpen og ammunisjon som kan brukes til jakt på de forskjellige vilttypene. Etter forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst § 15 skal jaktvåpen være kruttdrevet. Det er ikke tillatt å bruke pistol, revolver, halvautomatiske skytevåpen av militær karakter eller helautomatiske skytevåpen.

Nærmere om konkurranseskyting

Også ved øvelses- og konkurranseskyting er det primært våpenforskriften som regulerer behovskravene nærmere, utover nåværende våpenlov § 7 tredje ledds generelle krav om behov som vilkår for erverv. For erverv av skytevåpen til øvelses- og konkurranseskyting stilles det i våpenforskriften krav om medlemskap i offentlig godkjent skytterorganisasjon. Søkeren må også dokumentere aktivitet. Det gis kun ervervstillatelse for skytevåpen godkjent til bruk i skyteprogram administrert av den skytterorganisasjon som søkeren er medlem av. Det er i utgangspunktet kun tillatt å erverve og inneha ett skytevåpen per skyteprogram, men det gis dispensasjon for særlig aktive skyttere.

Forbundstilknytningen dokumenteres normalt ved fremvisning av medlemskort i lokal klubb, samt startlisens. De største skytterforbundene har opprettet sentrale medlemsregistre som enten er offentlig tilgjengelig, eller hvor politiet med skytterens samtykke vil kunne få opplysninger om vedkommendes forbundstilknytning.

Nærmere om samling

Våpenforskriften av 2009 ga en rekke nye materielle regler for samling som til dels erstattet tidligere ulovfestede regler utviklet gjennom forvaltningspraksis. Reglene fremgår av forskriftens § 16, som blant annet oppstiller vilkår om spesifikasjon av samleområde ved søknad om samletillatelse, begrensning av samlingens størrelse, regler for sikker oppbevaring av samling, samt begrensninger i bruken av samlevåpen til demonstrasjons- og testskyting. Samleområdet må også være våpenhistorisk begrunnet.

Tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen til samling kan kun gis til medlem av godkjent samlerorganisasjon. Per i dag er den eneste godkjente samlerorganisasjonen Norsk Våpenhistorisk Selskap.

13.6.3 Utvalgets forslag

Utvalgets flertall finner det nødvendig å opprettholde dagens krav til dokumentert behov for å få tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen.

Som nevnt ovenfor, er det etter flertallets syn et grunnleggende prinsipp at det ikke skal være flere sivile skytevåpen i samfunnet enn det er behov for. Skytevåpen skal kun tillates ervervet når søkeren kan dokumentere et behov for skytevåpenet til legitime formål. Et fortsatt behovskrav vil underbygge den norske våpenkulturen, som i stor grad er preget av at skytevåpen er redskaper til bruk for jakt, og konkurranseskyting. Å inneha skytevåpen for andre tenkbare behov som personlig beskyttelse eller som en ekstra trygghet i hjemmet m.v. er ikke legitime ervervsgrunnlag i seg selv, med noen unntak blant annet på Svalbard for beskyttelse mot isbjørn. Et annet unntak er reglene om bevæpning av norske skip som beskyttelse mot piratvirksomhet, jf. punkt 4.4. Slike unntak må gjøres kun i helt spesielle tilfeller.

Et mindretall i utvalget, medlemmene Dedichen, V. Nilsen og Tønnessen, slutter seg til at det fortsatt er nødvendig å stille krav til søkerens behov, men understreker samtidig at det er søkerens eget definerte behov som må være det primære grunnlaget for vurderingen. Dersom søkeren kan begrunne et fornuftig behov for ytterligere våpen, bør tillatelse gis, forutsatt at søkeren oppfyller lovens krav til personlige egenskaper. Et samlet våpenlovutvalg foreslår at kravet om «behov eller annen rimelig grunn», jf. våpenloven § 7 tredje ledd, videreføres i en særskilt bestemmelse. Videre foreslås det at de viktigste behovsgrunnlagene positivt nevnes i bestemmelsens annet ledd, men på en måte som viser at oppregningen ikke er uttømmende. Øvrige behovsgrunnlag vil imidlertid måtte fremgå av forskriften. Videre foreslås det at de to viktigste behovsgrunnlagene, jakt og konkurranseskyting omhandles i hver sin særskilte paragraf. Det samme foreslås for samling, som er det viktigste begrunnelse for erverv av «annen rimelig grunn».

Jakt som ervervsgrunnlag

Utvalget har ikke funnet å ville foreslå realitetsendringer i forhold til dagens bestemmelser i forhold til behovsprøvingen ved erverv av skytevåpen til jakt. Etter dagens regelverk er det viltlovgivningen som på bakgrunn av prinsipper om forsvarlig og human jakt regulerer de våpentyper og den ammunisjon som kan anvendes til jakt og fangst. Våpenloven vil imidlertid måtte sette rammene for hvilke våpentyper og modeller som tillates ervervet til jakt, og slik begrense jegernes muligheter til fritt å velge våpen. Viltlovgivningen kan ikke åpne for andre våpentyper enn de som tillates etter våpenloven.

Utvalget har imidlertid vurdert om det bør innføres strengere regler for erverv av skytevåpen til jakt. Dette særlig med tanke på massedrapene på Utøya 22. juli 2011, hvor det har fremkommet at det i tillegg til et lovlig ervervet enhåndsskytevåpen ble benyttet et lovlig ervervet tohånds jaktvåpen til å utføre terrorhandlingen. Til dette kan det påpekes at det kan være vanskelig å finne ytterligere krav som er egnet til dette behovsgrunnlaget. Som eksempel kan det vises til at krav om medlemskap og aktivitet i godkjent våpenorganisasjon, som kreves ved erverv av for eksempel erverv av skytevåpen til konkurranseskyting, ikke synes særlig egnet. Det kan imidlertid tenkes tiltak som skjerpede krav til jegerprøven, økte krav til våpenkyndighet, fadderordning for ferske jegere det først året etter bestått jegerprøve mv.

Et samlet utvalg anbefaler at det legges større vekt på sikkerhet og våpenkyndighet i jegeropplæringen, og viser til at dette også har vært påpekt av Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF). Utvalget anbefaler at det bør legges større vekt på den praktiske delen, eventuelt på bekostning av den teoretiske delen av jegerprøven. NJFF har påpekt dette behovet overfor Direktoratet for Naturforvaltning. NJFF har også vært pådriver for å styrke kravene til jegerprøveinstruktørene, som er et tiltak som bidrar bedre opplæring av jegere. Dette er nå gjennomført, noe utvalget ser som positivt. Det kan tenkes også andre tiltak, for eksempel en tettere oppfølgning av jegere i den første tiden etter avlagt jegerprøve.

Et flertall i utvalget kan ikke se at det ut over en styrking av den praktiske delen av jegerprøven, er andre ytterligere krav som synes egnet. Det vil for eksempel være vanskelig å gjennomføre en ordning med en fadder for nye jegere, da blant annet forholdene rundt om i distriktene er forskjellige. De krav som stilles til den som vil bli jeger i dag synes også å være strenge. Det gis opplæring av både teoretisk og praktisk art, og riktig behandling av våpen er en del av opplæringen. Kravene til personlige egenskaper er strenge, og det kan legges vekt på mange forskjellige forhold. Den som har passert når det gjelder personlige krav, må anses skikket til å drive med jakt etter opplæring og eventuelt den årlige storviltprøve er gjennomført.

Medlemmene A. Nilsen og Talgø mener det i tillegg til en styrking av jegeropplæringen knyttet til sikkerhet og våpenkyndighet, kan stilles spørsmål om det etableres en ordning med en tettere oppfølging av unge jegere. Dersom det stilles vilkår om en fadder det første året vedkommende skal gå på jakt, vil fadderen kunne rettlede i den praktiske utøvelsen av jakten. Dette vil etter disse medlemmers syn kunne være med på å øke sikkerheten rundt våpenhåndtering, samt at en fadderordning også vil være med på å øke kravet for å kunne erverve skytevåpen til jakt.

Et samlet utvalg forslår at våpenforskriften § 12 om erverv mv. av skytevåpen og våpendeler til jakt løftes opp i loven. Slik vil det fremgå direkte av lovteksten at tillatelse til å erverve skytevåpen og våpendeler til jakt bare kan gis til søker som er innført i Jegerregisteret.

Jaktvåpengarderobe

Videre foreslår utvalget at den såkalte jaktvåpengarderoben hjemles direkte i loven. Gjeldende våpenforskrift § 12 annet ledd gir en jeger som oppfyller kravene til å eie jaktvåpen adgang til å anskaffe inntil seks komplette jaktvåpen uten særskilt vurdering av behovet for hvert enkelte jaktvåpen. Systemvåpen hvis løp kan byttes etter behov regnes som ett våpen. Jegeren må imidlertid som tidligere søke om erverv av hvert enkelt jaktvåpen. Innenfor jaktvåpengarderoben er det jegeren selv som definerer sitt behov for jaktvåpen. Ønsker jegeren å erverve flere enn seks jaktvåpen, må det etter dagens praktisering dokumenteres et «meget kvalifisert behov».

Etter at søkeren har dokumentert sitt legitime behov for jaktvåpen ved første ervervssøknad, vil ytterligere erverv innenfor jaktvåpengarderobens rammer kunne skje med kun begrenset prøving av jegerens behov. Dette innebærer en klar ressursbesparelse for godkjennende myndighet. Det vises til at det har er tale om på forhånd godkjente jegere som har dokumentert et behov for jaktvåpen ved første erverv. Samfunnets sikkerhetsgevinst vil primært avgjøres ved den behovskontroll som ble gjort ved første gangs erverv. Det må understrekes at innføringen av ordningen ikke medførte noen lemping av kravene til søkerens personlige skikkethet, helsetilstand mv. ved nye erverv innenfor jaktvåpengarderobens rammer.

Utvalget har også vurdert hvorvidt det prinsipielt er riktig å opprettholde en ordning som delvis går bort fra prinsippet om behovsvurdering ved søknad om erverv av ethvert skytevåpen, men har konkludert med at dette er en ordning som nå er blitt etablert og som det ikke er tilstrekkelig tungtveiende grunner til å fjerne.

Jaktvåpengarderobens størrelse har vært gjenstand for debatt, idet flere har ment at dagens begrensning til seks våpen ikke er tilstrekkelig for å møte aktive jegeres behov. Utvalget mener likevel at dagens rammer er vide nok til å møte de aller fleste jegeres behov for jaktvåpen. Sånn sett må innføringen av jaktvåpengarderobe også kunne anses som vellykket sett fra de fleste jegeres side, idet den har gitt jegere en frihet innenfor fastsatte rammer til selv å definere sitt behov for jaktvåpen. Innføringen har også gitt en større grad av forutberegnelighet og likebehandling av jegerne. Enkelte jegere har imidlertid opplevd innføringen av en jaktvåpengarderobe som begrensende. Dette har vært jegere som fra før hadde et større antall skytevåpen enn oppstilt i jaktvåpengarderoben. Disse har opplevd vansker med å kunne erverve ytterligere skytevåpen etter innføringen.

Utvalgsmedlemmene Dedichen, V. Nilsen og Tønnessen er enige i at jaktvåpengarderoben har gjort saksbehandlingen enklere, som foreslått i 2005 av utvalget som utarbeidet forslag til ny våpenforskrift, men vil i tillegg bemerke: Det kan synes som flere politidistrikt tolker jaktvåpengarderobens størrelse som et absolutt maksimum, og at terskelen for «meget kvalifisert behov» er satt så høyt at muligheten for erverv av våpen utover jaktvåpengarderobens antall ikke er reell. Lite fleksible overgangsregler har resultert i at jegere som hadde 6 eller flere våpen da ordningen ble innført, har fått store problemer med å anskaffe seg flere våpen. Disse har i mange tilfeller fått beskjed om å selge seg ned til 5 våpen før de kan få tillatelse til å erverve ett til. Mange av jegerne som i dag har flere enn 6 jaktvåpen, har ervervet disse før systemvåpen (med utskiftbare løp) ble vanlig, og har ikke hatt samme mulighet til å planlegge en jaktvåpengarderobe på den måten dagens regelverk legger opp til. En jaktvåpengarderobe med inntil 8 våpen, som foreslått i forarbeidene til våpenforskriften, ville løst en del av de problemene som har oppstått i forbindelse med praktiseringen av reglene om jaktvåpengarderobe.

Utvalget har vurdert hvorvidt dagens jaktvåpengarderobe bør utvides til å gjelde generelt, ved at det innføres en felles våpengarderobe gjeldende både for jegere og skyttere. En slik utvidelse vil kunne medføre at de positive effektene av en jaktvåpengarderobe også gjøres gjeldende ved erverv av skytevåpen til konkurranseskyting mv. De hensyn som taler for at jaktvåpengarderoben begrenses til et nærmere definert antall våpen, vil med dagens system lett kunne uthules ved at våpeninnehaveren erverver ytterligere skytevåpen som sportsskytter. På den annen side vil konkurranseskytteres behov skille seg vesentlig fra jegeres behov. Aktive konkurranseskyttere vil kunne ha behov for både trenings- og konkurransevåpen til ulike skyteprogram, som hver krever særskilte skytevåpen. Dette vil kunne medføre behov for et større antall skytevåpen enn for jegere.

Etter en samlet vurdering finner utvalget ikke å ville foreslå en felles våpengarderobe. Utvalget vil i stedet foreslå at dagens ordning med jaktvåpengarderobe videreføres, og at prinsippet løftes opp i loven. Den nærmere reguleringen av jaktvåpengarderoben kan utformes i forskrift, herunder antall skytevåpen.

Konkurranseskyting som ervervsgrunnlag

Heller ikke for erverv av skytevåpen til konkurranseskyting har utvalget funnet det nødvendig å foreslå realitetsendringer i forhold til dagens lovbestemmelser. Deler av våpenforskriften § 13 første ledd foreslås imidlertid inntatt i loven, for bedre å synliggjøre dette som selvstendig ervervsgrunnlag. Utvalgets flertall vil imidlertid foreslå at begrepet «øvelses- og konkurranseskyting» erstattes med «konkurranseskyting». Øvelsesskyting er en naturlig og integrert del av det å vedlikeholde og forbedre sine egenskaper som skytter på lik linje som til jakt, men utgjør i utgangspunktet ikke et selvstendig grunnlag for erverv. Aktive skyttere er allerede i dag gitt tillatelse til å erverve øvelsesvåpen i tillegg til konkurransevåpen, men ikke på selvstendig grunnlag. Erverv på grunnlag av øvelsesskyting alene vil etter flertallets syn ligge nært opp til en tilsidesettelse av behovskravet, idet det vanskelig vil innebære annet enn ren rekreasjon. Derimot må det være anledning til å erverve skytevåpen bare beregnet til øvelse også for jegere, idet det anses viktig at det er mulig å drive øvelsesskyting til jakt på en så rimelig måte som mulig. Mer treffsikre jegere vil bety økt sikkerhet og mer human jakt.

Et mindretall i utvalget, utvalgsmedlemmene Dedichen og Tønnessen, deler ikke dette syn og begrunner dette med at «øvelses-» eller «rekreasjonsskyting» aldri har vært fjernet fra loven som selvstendig grunnlag for våpenerverv. Øvelsesskyting bør opprettholdes, eventuelt gjeninnføres, som eget grunnlag for erverv. Dette vil løse et meget reelt behov for mange jegere og skyttere som kan ha behov for våpentyper i mindre kaliber, eventuelt enklere type enn de vanligvis benytter, fordi det er effektiv trening og ofte av meget stor økonomisk betydning å kunne trene mengdetrening med langt rimeligere våpen og særlig ammunisjon, som jo er forbruksvaren i denne sammenheng. Jaktammunisjon og konkurranseammunisjon kan være meget kostbart, mens treningsammunisjon til våpen av mindre kaliber kan kjøpes vesentlig rimeligere. Disse medlemmene mener at rekreasjonsskyting som en aktivitet for personer som ikke er, eller er forhenværende, jegere, konkurranseskyttere eller samlere, er et legitimt behov i seg selv og bør hjemles på en klar måte i loven. Det bør imidlertid stilles krav til medlemskap i en forening som er relevant for den våpentype det søkes tillatelse til.

Et samlet utvalg foreslår at det inntas hjemmel for Kongen til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om erverv av skytevåpen til konkurranseskyting.

Samling som ervervsgrunnlag

Våpenlovutvalget er i mandatet bedt om særskilt å vurdere samling i et samfunnsperspektiv. Utvalget mener samling fortsatt bør være et eget kriterium for å erverve og inneha skytevåpen. Utvalget viser til at samling av skytevåpen har relativt lange tradisjoner i Norge, og at samling også er et legitimt ervervsgrunnlag i land vi naturlig kan sammenligne oss med. Samlere bidrar ved sin samlerinteresse til å sikre våpen og ammunisjon for ettertiden, og gjør i så måte en innsats for samfunnet. Etter utvalgets kunnskap har det vært relativt få uheldige episoder knyttet til samling av skytevåpen i Norge.

Samling som kriterium for å erverve og inneha skytevåpen skiller seg etter utvalgets syn vesentlig fra de øvrige ervervsgrunnlag. Et erverv er direkte knyttet opp til samlerens interesse for våpenet, og er ikke relatert til et praktisk behov. Våpenloven § 7 tredje ledd oppstiller som vilkår for erverv at søkeren har «behov eller annen rimelig grunn» for å ha skytevåpen. Mens jegere og skyttere vil ha «behov» for sine våpen, vil samleres erverv være lovmessig forankret i «annen rimelig grunn».

I forbindelse med arbeidet med gjeldende våpenforskrift, var dagjeldende arbeidsgruppe opptatt av at samlermiljøet var et supplement til de offentlige museale institusjoner. Også våpenlovutvalget slutter seg til en slik vurdering. Det private samlermiljøet bidrar som et supplement på områder hvor de offentlige institusjoner, primært Forsvarsmuseet, ikke har ressurser til å ivareta samlinger av våpenhistorisk betydning.

Utvalget vil imidlertid peke på at samling av skytevåpen reiser en rekke problemstillinger. Dette vil særlig gjelde risikovurderingen knyttet til større samlinger av skytevåpen, og særlig helautomatiske skytevåpen. Selv om gjeldende våpenforskrift stiller strenge krav til oppbevaring av større mengder skytevåpen generelt, vil samlere på en helt annen måte enn jegere og skyttere kunne erverve et større antall skytevåpen som oppbevares i private hjem. Mens jegere og skyttere kun unntaksvis vil ha behov for å erverve et større antall skytevåpen, vil samleren naturlig ønske å erverve et større antall skytevåpen etter hvert som samleinteressen utvikler seg.

Den enkelte kan også ha et ønske om å skaffe seg flere samleområder. Samleren vil også kunne gis dispensasjon til å erverve såkalte «forbudte våpen» jf. våpenforskriften § 16 fjerde ledd, som helautomatiske skytevåpen. Våpendirektivet gjelder ikke for våpensamlere, idet disse er unntatt fra virkeområdet. Det forhold at erverv til samling ikke er knyttet opp til et praktisk behov for skytevåpenet, åpner en mulighet for at samlerinstituttet tiltrekker personer som ønsker å erverve skytevåpen på helt andre grunnlag enn en historisk interesse for skytevåpen.

Politidirektoratet melder om en økning i antallet søknader om erverv til samling, som til dels faller inn under gruppen «forbudte våpen». Det er opplyst at det kan være vanskelig for saksbehandlere i politiet å avgjøre om et våpen faller inn under et bestemt samleområde, og Forsvarsmuseets kompetanse har vært nødvendig i mange saker. Forsvarsmuseet har fra sommeren 2011 ikke hatt kapasitet til å være bistandsorgan for politiet ved behandling av søknader om våpen til samling. Når det er funnet ny løsning for behandling av slike saker, kan det ikke påregnes at slik bistand vil bli gitt uten krav om godtgjørelse. Det må da avklares hvem som skal bære slike utgifter.

Politidirektoratet har opplyst at det har vært tilfeller der i utgangspunktet forbudte våpen som har vært tillatt ervervet til samling, har blitt ulovlig videresolgt til konkurranseskyting. Dette har skapt kontrollmessige utfordringer for politiet.

Skyting med samlervåpen vil kunne skape utklare grenser mellom slike skytevåpen og ordinære skytevåpen til jakt og konkurranse.

Våpenlovutvalget har delt seg i synet på hvilke regler som bør gjelde for samlere av skytevåpen og ammunisjon, men et samlet utvalg foreslår at loven får en egen paragraf for samling. Et samlet utvalg foreslår at deler av våpenforskriften § 16 løftes opp i loven for å synliggjøre samling som et selvstendig ervervsgrunnlag. Dette vil også bidra til å skille samling som ervervsgrunnlag fra de behovsavhengige grunnlagene for erverv til jakt og konkurranseskyting. Videre foreslås inntatt en hjemmel for Kongen til i forskrift å gi nærmere bestemmelser.

Utvalgets flertall peker på at det ved godkjenning av samleområde må være en forutsetning at de våpenhistoriske samleområdene er av en art som også samfunnet har interesse av. Det må ved godkjenning av samleområder legges vesentlig vekt på faglige vurderinger av hva som er av interesse ut fra et samfunnsperspektiv. Her vil det være norske kulturhistoriske hensyn som er de viktigste. Det er en utfordring å sikre at de reelle og godt begrunnede motiv for å etablere og utvide våpensamlinger blir imøtekommet, samtidig som samlingen og samlingsområdet vurderes ut fra et samfunnshensyn. Det er ønskelig å finne løsninger som legger forholdene til rette for den seriøse samler og på samme tid ivaretar hensynet til at det ikke skal være flere våpen i samfunnet enn det et reelt behov for. Flertallet understreker nødvendigheten av å skape aksept for at den enkelte samlers behov og ønsker ikke kan veie like tungt som en faglig vurdering av hvilke og hvor mange samlinger det er behov for i Norge. Samfunnets behov for trygghet må ivaretas, noe som innebærer at også samlingenes størrelse er av betydning. Det må fortsatt være en restriktiv praksis når det gjelder tillatelse til å samle på skytevåpen som ellers er forbudt.

Flertallet foreslår på denne bakgrunn at godkjenning av samleområde legges til ett enkelt politidistrikt som behandler samtlige søknader, slik at helhetsperspektivet blir ivaretatt på en god måte. Godkjenning av samleområder vil i enkelte tilfeller kreve større kunnskaper enn det som normalt foreligger i det enkelte politidistrikt. Som en følge av dette blir søknadene i relativt stor grad forelagt Forsvarsmuseet og Politidirektoratet for uttalelse. Dette har skapt enkelte utfordringer med tanke på habilitet. Flertallet foreslår at dagens regler for test- og demonstrasjonskyting videreføres, noe som innebærer at det bare unntaksvis vil kunne skytes med samlervåpen.

Flertallet foreslår at kostnadene ved å avgjøre om et våpen faller innenfor et samleområde, bæres av søkeren. Det kan til dels være forholdsvis tidkrevende å skaffe faktisk grunnlag for en korrekt avgjørelse, og det er ikke rimelig at dette skal bæres av det offentlige.

Flertallet foreslår at bestemmelsene i våpenforskriften § 16, som ikke løftes opp i loven, beholdes i forskrift.

Et mindretall i utvalget, medlemmene Dedichen, V. Nilsen og Tønnessen, understreker at det er den enkelte samler som best kan definere sitt samleområde ut fra sine interesser og kunnskaper. Det vil være helt naturlig og nødvendig at antallet samlervåpen og samleområder utvides med tiden. Det ligger i samlingens natur at man starter med ett eller få våpen, om man da ikke erverver eller overtar en allerede utviklet samling. Samfunnets behov for sikkerhet skal søkes ivaretatt ved de personlige krav som stilles til den enkelte samler og regler om oppbevaring. Reglene for samling bør utformes slik at terskelen for å påbegynne en samling er tilstrekkelig lav til at en fornuftig balanse treffes mellom samlerens lyst til å påbegynne og utvikle sin samling og samfunnets legitime sikkerhetsmessige behov.

Det er en utfordring for samlere at området søkes styrt av organer og personer som ofte ikke besitter kunnskapen som er nødvendig for å gjennomføre de rette avveiningene. Dersom dette fortsatt skal detaljstyres, blir samlerne redusert til utøvere av en aktivitet der de selv ikke får sette rammene i tilstrekkelig grad. Det er ikke en samfunnsoppgave, kan ikke være det, og skal ikke være det, å bestemme hva som skal samles og hvordan. Det skal heller ikke være slik at det bare skal være én eller et sterkt begrenset antall samlere på hvert samleområde. Da blir det fort førstemann til mølla og slik skal det ikke være. Det blir unektelig litt underlig å nekte et samleområde fordi andre samler på det samme. Det er en stor fordel og utviklende å ha samlerkolleger med samme interessefelt. Samfunnet bør begrense seg til å stille gode og fornuftige sikkerhetskrav som skal være oppfylt. Sikkerhetsreglene er samlerne selv de sterkeste forsvarere av. Når alle krav er oppfylt og fortsetter å være det, er det myndighetenes plikt å gi tillatelse til en samling. Det bør ikke ilegges noe gebyr for søknadsbehandlingen i tillegg til dagens gebyr. Det må forutsettes at den ansvarlige myndighet har den kompetanse som er nødvendig for saksbehandlingen, og at ytterligere kompetanse innhentes ved behov. Den største kompetanse på dette feltet innehas per i dag av Norsk Våpenhistorisk Selskap (NVS) og Forsvarsmuseet. Når det gjelder hvilke våpen som skal være godkjent til forskjellige former for konkurranseskyting benyttes i stor utstrekning kompetansen i de respektive forbund. Mindretallet ser derfor ingen betenkeligheter med å benytte NVS når det gjelder samleområder. I den forbindelse kan det også vises til at Forsvarsmuseet i stor utstrekning støtter seg på NVS’ kompetanse, samt at disse to i fellesskap i løpet av noen måneder ferdigstiller et bokprosjekt vedrørende «Norskbrukte våpen». Det vil være urimelig å belaste søkeren med ekstra utgifter i de tilfeller hvor politiet ikke selv besitter tilstrekkelig kunnskap for å avgjøre en søknad.

Disse medlemmer mener at også samlere av skytevåpen skal gis en begrenset mulighet til å skyte med sine samlervåpen. Det er en forutsetning at slik skyting bare skal foregå på baner som er godkjent for den våpentypen som skal benyttes, samt at distriktets politimester forhåndsvarsles. Så vidt disse medlemmer kan se, er det ikke under våpenlovutvalgets arbeid fremkommet argumenter som bør tillegges særlig vekt til støtte for slike begrensninger. For samfunnet må samtlige sikkerhetsmessige behov anses ivaretatt bl.a. ved reglene om medlemskap i godkjent samlerorganisasjon, der terskelen er høy, og gjennom reglene for godkjenning av samlere og samleområder.

Disse medlemmer foreslår at dagens ordning der politimesteren godkjenner samleområdet videreføres. Det bør ikke settes noen antallsbegrensning på den enkelte samling. Det foreslås nye regler for testskyting, som tillater testskyting av hvert våpen i en samling etter behov, ved at melding sendes politimesteren før testskyting.

Et samlet utvalg peker på at det er viktig å utforme regler som legger til rette for et best mulig samarbeid mellom våpenmyndighetene og Norsk Våpenhistorisk Selskap.

Arv og affeksjon mv. som ervervsgrunnlag

Erverv på bakgrunn av arv og affeksjon kan ved siden av erverv til samling, sies å være de primære ervervsgrunnlag relatert til våpenloven § 7 tredje ledd om «annen rimelig grunn».

Gjeldende våpenforskrift § 20 gir en arving anledning til å kunne erverve inntil 3 rifler eller hagler fra en arvelater i rett opp- eller nedstigende linje «som minne etter arvelater». Videre er det inntatt en unntaksbestemmelse i annet ledd for enhåndsskytevåpen, og «våpen som ikke er tillatt benyttet til jakt».

Utvalget mener det fortsatt bør være en mulighet for å kunne erverve skytevåpen på bakgrunn av arv og affeksjon. Imidlertid mener utvalget at bestemmelsen bør snevres noe inn i forhold til dagens ordlyd, som i for stor grad gir unntak fra ordinær behovsprøving ved arv og affeksjon. Det bør ikke være tilstrekkelig grunnlag for å kunne erverve skytevåpenet at en arvelater har eid det. En arving kan uansett erverve et slikt våpen på ordinær måte dersom arvingen kan dokumentere et behov, og samtidig fyller lovens vilkår for øvrig.

Erverv på bakgrunn av arv og affeksjon bør alene tillates hvor våpenet i seg selv har en særlig affeksjonsverdi i forhold til arvelateren. Dette vil kunne gjelde våpen som arvelateren var særlig knyttet til, for eksempel dersom arvelateren benyttet våpenet i motstandskampen under siste krig, våpen som arvelateren benyttet med særlig hell til konkurranseskyting, jakt mv, eller våpen av særlig stor verdi. Det bør ikke stilles for strenge krav til sannsynliggjøring, men det må samtidig avgrenses mot ordinære skytevåpen som arvelateren var i besittelse av. Idet erverv ved arv og affeksjon skal tjene som et minne etter arvelateren, bør det kun være mulig å erverve skytevåpen etter arvelaterens død. Ved eventuelt forskudd på arv bestående av skytevåpen, bør ervervet som hovedregel underlegges ordinær behovsprøving.

En særlig problemstilling reiser seg dersom våpeneieren selv ønsker å beholde et våpen på grunnlag av affeksjon. Dette vil for eksempel kunne gjelde skyttere eller jegere som ikke lenger er aktive, men som likevel ønsker å beholde eget våpen. Utvalget mener denne problemstillingen kan avhjelpes innenfor lovens begrep «annen rimelig grunn», hvor våpeneieren ved å sannsynliggjøre en sterk affeksjonsverdi vil kunne få tillatelse til å beholde våpenet også etter at han ikke har et praktisk behov for det. Det må samtidig være en forutsetning at det ikke skal kunne erverves ammunisjon til våpenet.

Andre ervervsgrunnlag

Våpenforskriften §§ 17, 18 og 19 gir hjemmel for erverv av skytevåpen til noen særlige formål; slakting, utryddelse av skadedyr og jakt på sel, samt til beskyttelse. Sistnevnte bestemmelse anvendes primært for beskyttelse mot isbjørn på Svalbard, men gir også en begrenset mulighet til å kunne erverve skytevåpen til beskyttelse av andre grunner. I praksis er det unntaksvis gitt tillatelse til å erverve gasspistol og forsvarsspray. Det er også gitt adgang til å erverve skytevåpen til beskyttelse mot piratangrep i Aden-bukta.

Utvalget mener det også i fremtiden vil være behov for særbestemmelser. Konkrete behov som skytevåpen til slakting mv. vil naturlig kunne reguleres i forskrift når de enkelt kan identifiseres.

Utvalget forslår også at muligheten for å erverve skytevåpen eller registreringspliktig våpendel som skal brukes av andre nevnes i loven. Slike erverv vil blant annet kunne tenkes hvor skytevåpenet eller den registreringspliktige våpendelen skal benyttes av person under 16 år som ønsker å delta på jakt (har jegerprøven), eller som deltar aktivt i konkurranseskyting. Erververen vil både kunne være vedkommendes forelder/verge, skytterorganisasjon eller andre.

13.7 Egenerklæring

13.7.1 Egenerklæring ved søknad om ervervstillatelse

Krav om egenerklæring ved søknad om ervervstillatelse vil være nytt i saker etter våpenloven, men praktiseres i dag på andre områder, som i forsikringssaker. En egenerklæring vil være mer utfyllende enn dagens standardiserte søknadsskjema, og vil gi et bedre grunnlag for saksbehandlingen. En egenerklæring vil legge et større ansvar på den enkelte søker, som vil være ansvarlig for å gi korrekte opplysninger om seg selv og andre forhold av betydning for søknadsbehandlingen. Egenerklæringen må forutsettes å kunne sendes elektronisk. Trolig vil et krav om egenerklæring ikke virke særlig belastende for søkerne, idet de allerede i dag må gi en rekke opplysninger i søknaden.

I dag må den som søker om ervervstillatelse besvare spørsmål som stilles i søknadsskjemaet, samt dem som i tillegg stilles i medhold av forvaltningslovens bestemmelser. Edruelighet, pålitelighet og skikkethet vil ofte falle utenfor helse- og sykdomsbegrepet, slik at en vurdering av vilkårene i stor grad også må baseres på andre kilder enn helsevesenet.

13.7.2 Utvalgets forslag

Et flertall i utvalget foreslår at det innføres et obligatorisk krav om egenerklæring ved søknad om ervervstillatelse. En egenerklæring vil gi et godt grunnlag for saksbehandlingen og for vurderingen av hvilke tilleggsopplysninger som eventuelt bør kreves. En egenerklæring sammenholdt med blant annet informasjon fra straffe- og bøteregister, anmeldelser, kontakt- og besøksforbud mv. vil normalt gi politiet et godt grunnlag for å ta stilling til en ervervssøknad. En egenerklæring vil kunne gi opplysninger om søkerens helse, søkerens behov for skytevåpen, søkerens oppfylling av aktivitetskrav, andre kvalifikasjoner mv.

Utvalgets flertall har i sammenheng med vurdering av egenerklæring ved behandling av saker etter våpenloven sett på de ordninger som gjelder etter førerkortforskriften og regelverket for forsikringsbransjen. Ved søknad om førerkort følger det av førerkortforskriften § 5-1 at «egenerklæring om helse, eller legeattest når dette er nødvendig eller blir krevd» skal vedlegges søknaden. Ved tegning av noen typer forsikring kreves det at den som vil tegne forsikring, fritar lege for taushetsplikt, slik at forsikringsselskapet kan innhente de opplysninger som ønskes.

Egenerklæring ved ervervssøknader må forutsettes å gi opplysninger om forhold som går lenger enn til rene helseopplysninger. Den må i tillegg til opplysninger om fysisk og psykisk helse, gi nødvendig informasjon om rusmisbruk, trusler, vold og andre relevante risikofaktorer for uønskede hendelser med våpen. Ettersom våpen skal oppbevares på egen bopel bør en egenerklæring også gi opplysninger om søkerens husstand, blant annet om søkeren bor sammen med personer med økt risiko for uønskede hendelser med våpen.

Spørsmålene i egenerklæringen vil nødvendigvis være forholdsvis nærgående, og kan trolig oppfattes som for nærgående av enkelte søkere. Det må stilles strenge krav til våpeninnehavere, og egenerklæringen vil gjenspeile dette faktum. Spørsmålenes utforming vil gi søkeren kunnskap om hvilke krav som stilles, og vil bidra til en ansvarliggjøring av søkeren, både i forhold til egen situasjon og husstanden. Det foreslås i punkt 13.9 at det i loven tas inn et krav om at søkeren legger frem bekreftelse på at husstandsmedlemmer over 18 år er kjent med søknaden om ervervstillatelse.

Regelmessige egenerklæringer for våpeninnehavere

Utvalgets flertall går også inn et krav om at våpeninnehavere må avgi egenerklæring i et nærmere fastsatt intervall som reguleres i forskrift. En slik ordning vil først kunne innføres når politiets IKT-løsninger er i stand til å løse dette på en effektiv måte. Politiet må også tilføres nødvendige ressurser for å kunne følge opp dette på en tilfredsstillende måte. Et slikt intervall kan tenkes å være hvert femte år for våpeninnehavere. De helsemessige forhold som gir risiko for uønsket våpenbruk er dynamiske og flertallet ser det som viktig at tillatelser til å inneha skytevåpen evalueres jevnlig. Det bør også kunne kreves hyppigere egenerklæringer i spesielle tilfeller, for eksempel når opplysninger i egenerklæringen, og eller lege- eller helseerklæringen tilsier det, og ved eventuelle hendelser som skaper behov for tettere oppfølging. Hyppigere intervall kan også tenkes for enkelte våpentyper.

Ordningen med egenerklæring bør gjøres obligatorisk for både nye og eksisterende våpeneiere.

En innvending mot en slik ordning er at den vil kunne legge beslag på en for stor del av politiets ressurser. Utvalget er klar over at politiets ressurser i dag ikke er tilstrekkelige til å ivareta nye oppgaver etter våpenloven dersom ikke andre oppgaver nedprioriteres eller legges til andre instanser. Ressurssituasjonen må ses i sammenheng med et forslag fra et flertall i utvalget om innføring av nye gebyrer.

Det bør legges opp til elektronisk behandling av egenerklæringene. Det vil enkelt framgå hvem som ikke har sendt inn egenerklæring og av den grunn må følges opp. Videre vil innkomne egenerklæringer der det fremgår at noen vilkår ikke er oppfylt, lett kunne identifiseres. Ut fra søkerens besvarelse av egenerklæringen vil våpenmyndigheten kunne skille mellom kurante saker og de saker hvor det vil måtte kreves ytterligere undersøkelse. Det vil være opp til våpenmyndigheten å bestemme hvor rask og tett oppfølging man ønsker og har ressurser til. Når egenerklæringene sendes elektronisk, vil opplysningene kunne kontrolleres også på et senere tidspunkt. Våpeninnehaveren vil være ansvarlig for at opplysningene er korrekte og at vilkårene er oppfylt.

Egenerklæringen vil ikke alene være avgjørende for våpenkortet, men vil inngå som del av en samlet vurdering. Våpenmyndigheten vil fortsatt måtte bruke alle tilgjengelige opplysninger til å supplere eller verifisere opplysningene i egenerklæringen. Bestemmelser om egenerklæring vil bidra til en likebehandling av våpensaker i de forskjellige politidistrikter, ved at egenerklæringen vil fungere som en sjekkliste.

Ved å kreve at også eksisterende våpeneiere fyller ut egenerklæringen hvert femte år, vil forvaltningen kunne ha en oppfølgende kontroll av våpeneierne på en langt bedre måte enn ved dagens system. Det er flertallets oppfatning at den oppfølgende kontrollen av våpeneierne er en av de største svakhetene ved dagens system, ved siden av manglene ved våpenregisteret. Ved at det innføres krav om regelmessig innrapportering til myndighetene om sentrale forhold av betydning for den enkeltes våpeninnehav, vil hver enkelt våpeneier underlegges en helt annen kontroll og oppfølgning enn i dag.

En ordning med egenerklæring vil måtte baseres på tillit til at det gis korrekte og utfyllende opplysninger. En forebyggende effekt vil imidlertid kunne oppnås ved stikkprøver, ved at enkelte saker trekkes ut og gis en mer omfattende saksbehandling. Det må også antas å ville ha en forebyggende effekt at eventuelle skjulte forhold eller bevisst avgitte uriktige opplysninger vil kunne komme for dagen på et senere tidspunkt. Slike forhold vil naturlig måtte anses som uforenlig med den tillit som er nødvendig for å inneha skytevåpen mv., og vil kunne føre til at våpenkortet tilbakekalles.

Det må antas at første gangs utfylling av egenerklæringen ikke vil ta særlig lenger tid enn utfyllingen av dagens søknadsskjema. Det vil imidlertid medføre en tilleggsoppgave for våpeninnehavere å være nødt til å gjenta prosessen hvert femte år. Utvalgets flertall mener at fordelene ved at samfunnets kontroll med at den enkelte våpeneier fyller vilkårene blir betydelig styrket, må anses å oppveie ulempene for den enkelte våpeneier. Den enkeltes første gangs utfylte egenerklæring vil kunne brukes ved neste gangs innsending, slik at det ikke vil være nødvendig å skrive noe inn dersom ingenting er endret. Digitale skjemaer gjør dette enkelt.

Utvalgets flertall foreslår at manglende avgitt egenerklæring eller bevisst mangelfull eller villedende utfylling bør medføre forhåndsvarsel om tilbakekall av våpenkortet. Dersom det i egenerklæring gis uriktige eller mangelfulle opplysninger, vil det være straffbart som falsk forklaring til offentlig myndighet etter gjeldende bestemmelser i straffeloven.28

Den nærmere utforming av spørsmålene i egenerklæringen hører naturlig hjemme i forskrift. Våpenloven bør bare innføre kravet om at en person må avgi egenerklæring ved søknad om tillatelse og at tillatelsen til å eie og inneha skytevåpen er avhengig av at vedkommende sender inn regelmessige egenerklæringer.

Utvalgsmedlemmene V. Nilsen og Tønnessen slutter seg til flertallets forslag om egenerklæring ved søknad om erverv, men går i mot en ordning med fornyelse av egenerklæringer med jevne mellomrom for alle våpeneiere. Når det gjelder varsling av husstandsfellesskap bør det være tilstrekkelig at dette skjer i forbindelse med første gangs erverv av skytevåpen.

Utvalgsmedlem Dedichen støtter ikke forslaget om å innføre krav om egenerklæring, idet det ikke er sannsynliggjort at den eventuelle positive virkningen (økt samfunnssikkerhet) av tiltaket vil kunne stå i rimelig forhold til tiltakets kostnader og ulemper. Dette medlem er heller ikke enig i at manglende innsending bør føre til tilbakekall av våpeneierens tillatelse til å inneha skytevåpen. Manglende innsending av egenerklæring vil imidlertid kunne være et moment i den samlede vurderingen av våpeneierens tillatelse til å inneha skytevåpen. Først når ytterligere momenter foreligger, vil våpeneierens tillatelse til å inneha skytevåpen kunne trekkes tilbake.

13.8 Legeerklæring

13.8.1 Legeerklæring og annen helseerklæring

Det er i dag hjemmel for å kreve framlagt legeerklæring i forbindelse med behandling av saker etter våpenloven, dersom det anses nødvendig for å opplyse saken tilstrekkelig. Dette følger av forvaltningslovens bestemmelser om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak fattes, jf. lovens § 17 første ledd. I praksis skjer dette imidlertid kun i svært få tilfeller.

Utvalget mener det er behov for å innføre tiltak som reduserer risikoen for at uskikkede personer kommer i besittelse av skytevåpen. Et krav om fremleggelse av legeerklæring ved søknad om ervervstillatelse vil kunne hindre at personer som ikke tilfredsstiller kravene til helse, får tilgang til skytevåpen. Utvalget ser imidlertid utfordringer med å kreve fremleggelse av legeerklæring ved søknad om ervervstillatelse generelt. Et slikt krav vil være ressurskrevende for helsetjenesten. Spørsmålet må også ses i sammenheng med at utvalget foreslår å innføre en meldeplikt for leger mv. som finner at en pasient med våpenkort ikke oppfyller kravet til helse, jf. punkt 13.10. Denne meldeplikten vil imidlertid bare gjelde for personer som allerede har våpenkort. Et krav om fremleggelse av legeerklæring ved første gangs søknad om ervervstillatelse for skytevåpen synes derfor å være mer hensiktsmessig. Krav til personlig skikkethet er imidlertid avhengig av mer enn bare helsetilstanden, da helsekravet kun er en del av vurderingen. En legeerklæring kan dermed i denne sammenheng aldri være mer enn en del av en helhetlig vurdering. Likevel kan et krav om legeerklæring luke ut personer som ikke bør inneha skytevåpen og som etter dagens praksis ville ha fått det, siden politiet i liten grad etterspør slik erklæring.

Både i førerkortsaker og forsikringssaker er det anledning til å be om spesialisterklæring dersom det anses nødvendig. Som eksempel nevnes at det ved søknad om førerkort til diabetikere stilles krav om at attest skal utstedes av lege som «enten er fastlege med hovedansvar for behandlingen, eller spesialist i indremedisin». Det tilstrebes på denne måten at en lege med omfattende kjennskap til pasienten skal utstede den nødvendige erklæring.

13.8.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det tas inn et obligatorisk krav om legeerklæring ved første gangs søknad om ervervstillatelse for skytevåpen. Dette foreslås inntatt i bestemmelse om tillatelse til å erverve, eie og inneha skytevåpen mv. Utvalget vil også i loven synliggjøre våpenforvaltningens adgang til å kreve fremlagt legeerklæring i andre tilfeller når de finner grunn til det.

Det vil måtte fremgå av forskriften til våpenloven hvilke opplysninger som er relevante helseopplysninger i forbindelse med å erverve og inneha våpen. Det skal ikke kreves at søkeren samtykker i å frita lege eller annet helsepersonell fra taushetsplikten generelt. Det blir søkeren som får ansvaret for å sørge for at de relevante helseopplysninger for erverv av skytevåpen blir fremskaffet fra egen fastlege eller spesialist, eller fra en annen lege med god kunnskap om søkeren.

13.9 Godkjenning fra husstandsfellesskap

13.9.1 Bakgrunn og vurdering

Det kreves i dag ingen godkjenning fra medlemmer av våpeninnehaveres husstand eller huseieren før ervervstillatelse gis, og det er heller ikke noen bestemmelse om at disse skal varsles når vedtak er fattet.

166 (23 %) av alle drap i Norge i perioden 1991-2010 ble begått på felles bopel. Dette kan være et argument for at samlivspartner bør kontaktes ved erverv av skytevåpen, ettersom erverv i de fleste tilfeller også medfører oppbevaring av skytevåpen på felles bopel.

Ut fra forskningslitteratur med fokus på oppbevaring av våpen i private hjem ble det gjort en oppsummering i 2004. Konklusjonene ble trukket på bakgrunn av en systematisk litteraturgjennomgang for årene 1992-2002, hvor 42 studier ble inkludert i gjennomgangen. Kunnskapsstatus ble oppsummert slik:29 Det er vanlig at det oppbevares skytevåpen i amerikanske hjem, selv i hjem der det bor barn, og i hjem der det bor helsepersonell.30 I USA ble det oppbevart skytevåpen i 1/3 av alle husstander. Enhåndsskytevåpen fantes i halvparten av hjemmene hvor det ble oppbevart våpen, det vil si ca 19 % av alle husstander i USA. Forekomsten av skytevåpen var ikke annerledes for husstander der det bodde barn. Utvalget er ikke kjent med at det foreligger tilsvarende forskning når det gjelder de om lag 500 000 våpeneierne i Norge, eller i noen av de andre nordiske landene.

Erfaringer fra behandlingsapparatet for vold i nære relasjoner tilsier at det også i svært mange tilfeller er denne volden ikke offentlig kjent av for eksempel helsevesenet, politiet og andre, slik at en varsling ved oppbevaring av våpen i private hjem bør kunne skje til andre myndige medlemmer av samme husstand som våpeninnehaveren.

Det er også av viktighet å trekke frem et barneperspektiv i denne sammenheng, da det ikke bare er samlivspartner som berøres av eventuelle uønskede handlinger med våpen.

Det er flere argumenter for at samlivspartner bør kontaktes ved erverv av skytevåpen, også i tilfeller der det ikke er indikasjoner på vold eller trusler. Samlivspartner og andre familiemedlemmer bør ha en rett til å vite om det blir oppbevart våpen i eget hjem.

Et annet argument for at samlivspartner og husstandsfellesskap skal gjøres kjent med erverv av skytevåpen, er at direkte eller indirekte trusler om bruk av våpen kan være en del av den psykiske volden i noen parforhold og familier. Dette er et bredere perspektiv på risikoen for vold enn kun fysisk bruk av våpen.

I tillegg vil samlivspartneren i mange saker være den som bedømmer situasjonen best, både ved å kjenne til depresjon, endringer i helsetilstand, rusmisbruk og voldelighet. Det vil derfor være viktig at vedkommende er kjent med at det oppbevares våpen i hjemmet.

13.9.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at det tas inn en bestemmelse i loven som pålegger våpensøkeren ved søknad om tillatelse til å erverve skytevåpen, å varsle andre myndige medlemmer av husstandsfelleskapet om at det vil søkes om å bringe skytevåpen inn i bopelen. Dette vil praktisk kunne gjennomføres ved at søkeren må innhente samlivspartners eller andre husstandsmedlemmers underskrift på skjema for egenerklæring om at medlemmet er varslet om søknaden.

13.10 Meldeplikt for leger mv.

13.10.1 Gjeldende rett

Straffeloven § 139 inneholder en straffesanksjonert plikt til å søke å avverge visse alvorlige straffbare forhold som helsepersonell (og alle andre) får kunnskap om. Bestemmelsen er med visse endringer videreført i § 196 i straffeloven av 2005. Når det gjelder søknad om erverv av våpen/våpenkort og tilbakekall av dette, er bestemmelsen likevel av forholdsvis begrenset betydning som grunnlag for informasjonsutveksling mellom helsevesen og politi.

Hovedårsaken til dette er at kravet til sannsynlighet for at handlingen som skal søkes avverget vil finne sted, er satt forholdsvis høyt. Et annet viktig hinder for at helsepersonell kan gi politiet informasjon etter denne bestemmelsen, er kravet om at de må ha «fått pålitelig kunnskap om» at handlingen er i gjære før plikten inntrer. I § 196 er kravet myket opp noe, der vil det være nok at «det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig» at handlingen vil bli utført. Men selv med et krav om sannsynlighetsovervekt vil bestemmelsen neppe innebære at helsepersonell ofte vil mene at vilkårene for å melde fra til politiet om aktuelle våpeneiere er til stede.

Taushetsplikten for helseprofesjonene er streng. I tillegg til bestemmelsen i straffeloven § 139 er det gitt noen forholdsvis snevre unntak i helsepersonelloven. Pasienten kan for det første samtykke til at taushetsbelagte opplysninger gis videre, jf. helsepersonelloven § 22. Videre er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger kan gis videre «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig», jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Helsepersonell har etter denne bestemmelsen en opplysningsrett, men ingen plikt. Plikt til å gi taushetsbelagte opplysninger er pålagt etter helsepersonelloven § 31, der det heter at helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Det er i praksis lagt til grunn en streng norm for anvendelse av retten til å gi opplysninger etter helsepersonelloven § 23 nr. 4. Helsepersonell må foreta en konkret interesseavveining av hensynene for og mot at opplysningene skal gis. I Sosial- og helsedirektoratets rundskriv IS-7/2003 om pasienter som innehar våpen, behandles helsepersonelloven § 23 nr. 4. Rundskrivet er spesielt ment å presisere helsepersonells muligheter for å gi opplysninger til politi eller militære myndigheter når de får kjennskap til psykisk ustabile heimevernssoldater som er i besittelse av militære og eventuelt sivile våpen, eller andre psykisk ustabile personer som er i besittelse av sivile våpen. Det fremgår av rundskrivet at hensyn som taler for unntak fra taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet. I alminnelighet vil det være snakk om nødrettsbetraktninger. Det betyr at det skal mye til før opplysninger kan gis, og det er noe uklart om helsepersonelloven § 23 nr. 4 gir helsepersonell en opplysningsrett som går lenger enn det som følger av plikten i helsepersonelloven § 31 første ledd.

I NOU 2010:3 Drap i Norge i perioden 2004-2009 side 132 fremmes følgende forslag til lovendring: «Psykisk ustabile personer som er i besittelse av skytevåpen, utgjør en særlig risiko. Dersom helsepersonell vurderer situasjonen slik at en pasient i denne kategori ikke lenger oppfyller de helsemessige vilkår for å inneha våpen, taler mye for at de på samme måte som ved førerkort – pålegges en meldeplikt. Det bør overveies å innføre en slik plikt til varsling av politiet, for eksempel ved et nytt annet ledd i helsepersonelloven § 31. Nærmere regler kan gis i forskrift.»

13.10.2 Utvalgets vurdering og forslag

Regelverket og hensynene bak helsepersonells taushetsplikt hindrer en løpende kontakt mellom helsepersonell og politi om våpeneiere som kan være uskikket til å ha skytevåpen. I praksis viser dette seg ved at det er svært få saker der opplysninger fra helsepersonell fører til at en våpentillatelse for eksempel trekkes tilbake.

Våpenlovutvalget støtter forslaget i NOU 2010:13 om at det bør tas inn en bestemmelse om meldeplikt for helsepersonell. Slik plikt bør inntre når det er klarlagt at en våpeninnehaver ikke lenger oppfyller de helsekrav som stilles til både fysisk og psykisk helse. Utvalget foreslår at en slik meldeplikt tas inn i som en ny bestemmelse i helsepersonelloven § 34 a. Bestemmelsen er utformet med helsepersonelloven § 34 som eksempel. Denne bestemmelsen gjelder meldeplikt for helsepersonell i forbindelse med førerkort og sertifikat. Det er forholdsvis stor grad av likhet mellom førerkort og våpenkort, idet begge stiller strenge krav til innehaveren. Lege, psykolog og optiker vil da pålegges plikt til å varsle politiet når pasientens helse ikke er i samsvar med kravene fastsatt i forskrift. For å synliggjøre denne meldeplikten foreslår også utvalget at det i våpenloven inntas en henvisning til denne plikten som foreslås inntatt i helsepersonelloven § 34a.

For i størst mulig grad å ivareta de hensyn som begrunner en streng taushetsplikt, må meldeplikten forutsetningsvis følges av en direkte tilgang til våpenregisteret for helsepersonellet. På denne bakgrunn foreslår utvalget at det i loven tydeliggjøres at helsepersonell skal ha tilgang til nødvendig opplysninger i våpenregisteret for å utøve denne meldeplikt. Før varsling skjer, må det undersøkes om pasienten er registrert som våpeninnehaver. Det vil følgelig ikke være nødvendig å varsle fra i de tilfeller pasienten ikke står oppført som våpeninnehaver. På denne måten unngås varsling som i realiteten medfører at taushetsbelagte opplysninger kommer til politiets kunnskap uten grunn.

13.11 Andres meldeplikt

I dag får politiet i liten grad opplysninger fra andre myndigheter og etater til bruk i forbindelse med våpensaker. Enkelte etater eller institusjoner vil kunne besitte kunnskap om en persons skikkethet som vil kunne ha betydning for om vedkommende bør inneha skytevåpen. Som eksempel kan nevnes Forsvaret som har et større antall personer inne til førstegangstjeneste hvor blant annet våpenhåndtering i de fleste tilfeller er en del av denne tjenesten. Forsvaret vil derfor kunne besitte viktig kunnskap om en persons skikkethet som kan ha betydning for politiet når de skal vurdere om en person kan få tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen eller bevilling etter våpenloven.

Det kunne tenkes en kunnskapsutveksling fra Forsvaret til politiet der Forsvaret pålegges en meldeplikt på lik linje med den meldeplikten som foreslås for helsepersonell. Dersom det innføres en meldeplikt for personer generelt, uavhengig av om vedkommende er våpeninnehaver, vil dette kunne være betenkelig ut fra personvernhensyn, siden det kan bli utlevert opplysninger til politiet som ikke nødvendigvis vil komme til nytte dersom vedkommende aldri søker om ervervstillatelse mv. På den annen side kan det anføres at samfunnets behov for beskyttelse mot at uskikkede personer skal få tilgang til skytevåpen er tungtveiende. Det kan også tenkes en meldeplikt bare for dem som allerede er våpeninnehavere, men trolig vil det gjelde forholdsvis få personer.

Videre kan det vises til vaktvirksomhetsloven § 17 hvor det er oppstilt en meldeplikt for skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene og Arbeidstilsynet når de «avdekker forhold som de har grunn til å anta har vesentlig betydning for vurderingen av om en tillatelse skal trekkes tilbake etter § 7». Etatene skal av eget tiltak og uten hinder av taushetsplikten informere politiet om dette. Denne modellen for meldeplikt er hentet fra serveringsloven, jf. Ot.prp. nr. 49 (2008-2009) punkt 6.3. Det er visse likhetstrekk mellom tillatelser etter de nevnte lover og bevillinger etter våpenloven.

Spørsmålet om andres meldeplikt ble drøftet i utvalget, men ikke avsluttet, og en klar konklusjon ble derfor ikke trukket. Dette er en beklagelig forsømmelse som alene kan bebreides lederen av utvalget. Feilen ble oppdaget for sent i prosessen, og det var ikke naturlig å be om utsettelse. I henhold til mandatet skulle utvalget drøfte kunnskapsformidling mellom politietaten og andre etater.

Som det fremgår i punkt 13.10 foreslår et flertall i utvalget meldeplikt for helsepersonell om dersom en pasients helse ikke er forenlig med å inneha våpen. Denne plikten vil også gjelde helsepersonell i forsvaret.

Det vil være den enkelte søker av ervervstillatelse eller bevilling som må dokumentere at lovens vilkår er oppfylt, jf. punkt 13.12. Det vil derfor være opp til politiet å ta stilling til hvilke opplysninger som er nødvendige for å behandle søknaden.

For dem som søker under eller etter å ha avtjent verneplikt, vil det være naturlig for politiet å be om en uttalelse fra overordnet befal som vedlegg til søknaden. En slik uttalelse vil kunne bidra til å opplyse saken best mulig, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Når det er søkeren selv som må fremskaffe slik uttalelse, vil det ikke oppstå noen konflikt i forhold til bestemmelser om taushetsplikt. Det må videre antas at straffbare forhold som skjer i forbindelse med tjenesten, vil komme politiet til kunnskap i form av anmeldelse.

For den som søker bevilling til handel mv. vil samme prinsipp gjelde. Søkeren vil selv måtte dokumentere at vilkårene for bevilling er oppfylt. Ved kontroll av bevillingshavere vil politiet kunne be om den dokumentasjon som anses nødvendig for å gjennomføre kontrollen. Uregelmessigheter som fører til politianmeldelse vil komme til politiets kunnskap uten meldeplikt.

Dersom politiet etablerer gode rutiner ved behandling om søknader og for kontroll, vil behovet for å pålegge meldeplikt reduseres. Det bemerkes at teksten på dette punkt ikke er utformet i samråd med utvalget. Det fremmes derfor ikke noe forslag på dette punkt. Det vises imidlertid til punkt 27.3, der et flertall i utvalget foreslår at skytter- og våpensamlerorganisasjonene pålegges meldeplikt om medlemmers adferd der denne gir grunn til å tro at vedkommende ikke oppfyller kravene til personlig skikkethet.

13.12 Forvaltningens prøving

13.12.1 Gjeldende rett

Når en person søker om tillatelse til å erverve skytevåpen må vedkommende i dag sende søknaden på et fastsatt søknadsskjema. Politiet vil også kunne be om andre opplysninger, herunder legeattest, eller innkalle vedkommende til intervju med hjemmel i forvaltningslovens regler om at forvaltningen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Dette skjer imidlertid forholdsvis sjelden, og bare i tilfeller hvor det foreligger konkrete forhold som gir grunn til det.

Ved behandlingen av søknaden om ervervstillatelse har politiet i dag adgang til opplysninger i politiets registre, herunder i første rekke bøte- og strafferegisteret, straffesaksregisteret og politiets operasjonslogg. I disse registrene vil politiet blant annet kunne finne opplysninger om en person er straffet eller bøtelagt, om politiet har bistått helsevesenet i forbindelse med tvangsinnleggelser til av en person mv. Våpenforvaltningen har imidlertid i liten grad adgang til opplysninger som finnes i politiets etterretningsregistre.

13.12.2 Utvalgets forslag

I samsvar med forvaltningslovens regler ved søknader om tillatelser, vil det være søkeren selv som må godtgjøre at vedkommende oppfyller kravene til personlig skikkethet. I den forbindelse må søkeren selv legge frem en del dokumentasjon. I tillegg til søknadsskjemaet foreslår utvalget som tidligere nevnt at søkeren må avgi egenerklæring, jf. punkt 13.7 ovenfor. Ved førstegangs erverv foreslås også at vedkommende i tillegg plikter å fremlegge legeerklæring, jf. punkt 13.8. Politiet vil også kunne kreve legeerklæring i andre tilfeller og likeledes be om at vedkommende stiller til intervju.

Utvalget foreslår videre at politiet ved sin søknadsbehandling kan kontrollere personen og inngitte opplysninger opp mot politiets egne registre.

Utvalget mener at politiets våpenforvaltning bør ha alle nødvendige opplysninger som er tilgjengelig i politiet til rådighet, når man skal behandle en søknad etter våpenloven. Det vil også si opplysninger i etterretningsregisteret. Opplysninger fra etterretningsregistre vil imidlertid ikke alltid kunne benyttes som begrunnelse for avslag på søknader etter våpenloven. Bakgrunnen for dette kan være at politiet ikke ønsker å gå ut med opplysningene de besitter. Et eksempel kan være tilfeller hvor det foreligger mistanke om straffbare forhold som fortsatt ikke er ferdig etterforsket. Utvalget mener likevel at opplysningene bør være tilgjengelige ved søknadsbehandling slik at man kan hindre at uskikkede personer kommer i besittelse av skytevåpen. Det vil imidlertid ikke være mulig å unngå forvaltningslovens regler om begrunnelse for avslag i disse tilfeller, og et vedtak kan derfor ikke treffes med en begrunnelse som ikke kan gjøres kjent for søkeren. Det kan likevel tenkes at opplysningene som er fremkommet gjennom etterretning gir grunnlag for å underlegge søknaden en grundigere behandling. I den forbindelse kan det tenkes å fremkomme andre selvstendige grunnlag for nektelse som man heller ønsker å benytte. Hvordan politiet vil vurdere dette i den enkelte sak ut fra etterforskningsmessige hensyn, vil måtte avgjøres konkret i den enkelte sak.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke politiregistre våpenforvaltningen bør ha direkte tilgang til eller få utlevert opplysninger fra, vises det til kapittel 28.

13.13 Obligatorisk ansvarsforsikring

Tyskland har krav om obligatorisk ansvarsforsikring for våpeninnehavere31. Utvalget har vurdert om det også her i landet bør innføres en ordning med obligatorisk ansvarsforsikring for våpeninnehavere, som dekker skader forårsaket av skytevåpenet uavhengig av skyld. Etter en samlet vurdering finner utvalget ikke å ville foreslå en ordning med slik obligatorisk ansvarsforsikring.