14 Tillatte og forbudte våpen

14.1 Gjeldende rett og internasjonale forpliktelser

Våpenloven nevner ikke eksplisitt tillatte våpen i dag, men henviser kun indirekte til tillatte våpen som kan erverves med politimesterens tillatelse.

Våpenloven § 6a gir Kongen adgang til ved forskrift å forby enkelte typer våpen, ammunisjon, samt våpen eller lignende som ikke faller inn under våpenloven § 1. Slike bestemmelser er inntatt i våpenforskriften kapittel 2. Kapittelets bestemmelser regulerer i detalj forbudte skytevåpen (§ 5) og ammunisjon (§ 8), oppstiller hjemmel for å nedlegge forbud mot særlige typer skytevåpen (§ 6), regulerer godkjenningsordningen for halvautomatiske skytevåpen (§ 7), og forbyr eller regulerer bruken av våpen eller lignende som faller utenfor definisjonen av skytevåpen i våpenloven § 1 (§ 9). Sistnevnte gjelder blant annet for elektrosjokkvåpen, pepperspray, springkniver mv. Videre er departementet ved forskrift gitt en mulighet til å dispensere fra våpenforskriften §§ 6, 7 og 8 ved innførsel «dersom hensynet til den offentlige sikkerhet og orden ikke er til hinder for det» (§ 54).

Halvautomatiske skytevåpen er som nevnt regulert i våpenforskriften § 7, hvor halvautomatiske skytevåpen er gjort forbudte med mindre de er godkjent i forskrift utarbeidet av Politidirektoratet. Slik forskrift er nå gitt i forskrift 9. september 2011 nr. 930 om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen. Deler av forskriften er imidlertid ennå ikke trådt i kraft. Sentralt for godkjenningsordningen er hvorvidt det halvautomatiske skytevåpenet ikke enkelt kan gjøres om til å avgi helautomatisk ild. Våpenforskriften oppstiller krav om forhåndsgodkjenning av halvautomatiske skytevåpen generelt, herunder halvautomatiske rifler til jakt og øvelses- og konkurranseskyting. Forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen oppstiller forbud mot enkelte skytevåpen, herunder blant annet rifler i kaliber 50 bmg (kaliber 12,7 x 99 mm), pistoler og revolvere hvor kulediameteren er større enn kaliber .455, samt enkelte repeter- og pumpehagler. Hjemmelen for disse forbudene er våpenforskriften § 6.

Internasjonale forpliktelser

Når det gjelder våre internasjonale forpliktelser, klassifiserer EU’s våpendirektiv skytevåpen i fire kategorier, jf. vedlegg 1 til direktivet II bokstav a, herunder forbudte skytevåpen (kategori A), skytevåpen det kreves tillatelse til (kategori B), skytevåpen det kreves rapportering om (kategori C) og andre skytevåpen (kategori D). Følgende våpen faller inn under kategori A forbudte våpen: Militære kampvåpen og granatkastere med eksplosjonseffekt, helautomatiske skytevåpen og skytevåpen kamuflert som en annen gjenstand. I følge artikkel 6 skal medlemsstatene innføre bestemmelser med henblikk på å forby erverv og besittelse av skytevåpen i kategori A. De kompetente myndigheter kan i særlige tilfeller gi tillatelse til ovennevnte skytevåpen hvis ikke dette strider mot hensynet til den offentlige sikkerhet og orden. Disse reglene er implementert i våpenforskriften § 5.

Av fortalen til endringsdirektivet fremgår det at flere medlemsland har innført en forenklet klassifisering av skytevåpen og gått fra fire kategorier til to kategorier slik vi har det (forbudte skytevåpen og skytevåpen det kreves tillatelse for). Det henstilles til at medlemslandene bør tilpasse seg en slik forenklet klassifisering.

14.2 Vurdering av gjeldende regelverk

Våpenloven omtaler som nevnt ikke eksplisitt tillatte skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon. Skillet mellom det tillatte og det forbudte er negativt avgrenset, ved at våpenloven med forskrifter kun oppstiller forbud mot enkelte skytevåpen og ammunisjonstyper.

Våpenlovutvalget har sett nærmere på hvilke skytevåpen som er av en slik karakter at de ikke bør tillates ervervet i et sivilt samfunn. Alle skytevåpen vil i større eller mindre grad naturlig ha et skadepotensial. Ved vurderingen må de uønskede og uegnede kriterier og egenskaper ved skytevåpnene identifiseres og beskrives. Det vil her dreie seg om særlig farlige skytevåpen som bør forbys.

Farlige og uønskede egenskaper ved skytevåpen

Tradisjonelt har skytevåpen som kan avgi helautomatisk ild vært regnet som så potensielt farlige for omgivelsene at de har vært forbudt ervervet til sivilt bruk. Denne type skytevåpen har nærmest utelukkende vært produsert for militære formål. Videre vil halvautomatiske skytevåpen som enkelt kan bygges om til å avgi helautomatisk ild, naturlig falle inn under samme kategori. Skytevåpen utviklet til krigsformål vil også kunne ha andre egenskaper som gjør dem særlig farlige. Dette kan blant annet være muligheten for å skyte ut forbudt ammunisjon, som omtales nedenfor.

Det kan også tenkes uønskede kombinasjoner av egenskaper, for eksempel evnen til rask ildgivning kombinert med stor magasinkapasitet. Skytevåpen kan også være kamuflert som andre gjenstander, eller være utformet slik at de er lette å skjule på kroppen. Også andre egenskaper kan gjøre skytevåpen mer potensielt farlige. Skytevåpen med ildkraft som overgår det som er nødvendig i forhold til det antatte bruksområdet vil kunne vurderes som uønskede. Det samme vil kunne gjelde skytevåpen med mulighet for påmontering av tilleggsutstyr, som for eksempel bajonett. En egenskap som særlig reiser store avgrensningsmessige utfordringer vil være et skytevåpens utseende. Hvilke egenskaper ved et skytevåpen som får det til å virke særlig truende eller aggressivt, vil i stor grad være avhengig av øynene som ser, og vil ikke nødvendigvis ha noen relevans i forhold til om våpenet for øvrig kan sies å være særlig farlig.

De nevnte egenskapene vil enkeltvis eller i kombinasjon kunne være høyst relevante i forhold til om skytevåpnene bør forbys. Dette vil imidlertid måtte vurderes i forhold til hvert enkelt skytevåpen/våpenklasse.

Våpenforskriften § 5 Forbudte skytevåpen

EUs våpendirektivs forbud mot militære kampvåpen og granatkastere med eksplosjonseffekt, helautomatiske skytevåpen, samt forbudet mot skytevåpen kamuflert som en annen gjenstand, er i dag implementert i våpenforskriften § 5. I bestemmelsens annet ledd presiseres det at våpentyper utviklet for rene militære eller politimessige formål omfattes av forbudet mot krigsvåpen. Bestemmelsen reiser få særlige problemstillinger, og oppfyller etter utvalgets syn våre internasjonale forpliktelser. Bestemmelsen bør imidlertid løftes opp fra forskriften til våpenloven.

Våpenforskriften § 6 Forbud mot særlige typer skytevåpen

Bestemmelsen gir Politidirektoratet hjemmel til i forskrift å nedlegge forbud mot å erverve, eie eller inneha skytevåpen eller våpentyper som «gjennom sin utforming eller virkemåte fremstår som særlig farlig eller uten aktverdig anvendelsesområde».

Slik forbud er gitt i forskrift 9. september 2011 nr. 930 om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen § 1, jf. nedenfor.

Våpenforskriften § 7 Godkjenning av halvautomatiske skytevåpen

Halvautomatiske skytevåpen er nærmere regulert i våpenforskriften § 7, hvor halvautomatiske skytevåpen er gjort forbudte med mindre de er godkjent i forskrift utarbeidet av Politidirektoratet. Som nevnt er slik forskrift gitt i forskrift 9. september 2011 nr. 930 om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen. Sentralt for godkjenningsordningen er hvorvidt det halvautomatiske skytevåpenet ikke enkelt kan gjøres om til å avgi helautomatisk ild. Andre kriterier som skuddtakt, magasinkapasitet, hvorvidt det kan påmonteres ekstra tilbehør/utstyr som lykt, kikkertsikte, bajonett mv, våpenets karakter mv., er ikke momenter i vurderingen etter dagens regelverk.

De tragiske hendelsene på Utøya sommeren 2011 satte et sterkt fokus på reguleringen av halvautomatiske skytevåpen, og i særdeleshet halvautomatiske rifler. Som følge av hendelsen har Politidirektoratet i samråd med Justis- og politidepartementet instruert landets politimestere om å legge alle søknader om ervervstillatelse for halvautomatiske rifler i bero. Et av hensynene bak denne beslutningen har vært å avvente våpenlovutvalgets forslag.

Samlebetegnelsen «halvautomatiske skytevåpen» omfatter forskjellige typer skytevåpen med ulik funksjonsmåte og tenkt bruksområde. Dette kan enkelt illustreres ved å vise til at både halvautomatiske rifler, -hagler og -pistoler går under den samme betegnelsen.

Utvalget har i sitt arbeid vurdert hvorvidt halvautomatiske skytevåpen som helhet bør forbys på lik linje med krigsvåpen og andre helautomatiske skytevåpen. Våpen som går inn under begrepet «halvautomatiske skytevåpen» skiller seg imidlertid ved at de omfatter svært forskjellige skytevåpen med både ulik funksjonsmåte og ulikt bruksområde. Det er for eksempel betydelig forskjell på en halvautomatisk hagle og en halvautomatisk pistol. Det er også stor forskjell innad i undergruppene; en halvautomatisk rifle vil både kunne omfatte en sivil versjon av et opprinnelig helautomatisk krigsvåpen og en halvautomatisk versjon av en tradisjonell jaktrifle med fast magasin. Det store mangfold av skytevåpen som går inn under samlebegrepet «halvautomatiske skytevåpen» taler etter utvalgets syn i mot et generelt forbud. Til det er forskjellene for store mellom de ulike våpentypene som har det til felles at de kan avgi halvautomatisk ild.

Forskrift om forbudte skytevåpen mv. §§ 4 og 5 Halvautomatiske rifler

I forbindelse med utarbeidelsen av våpenforskriften som trådte i kraft i 2009, var det særlig reguleringen av halvautomatiske rifler som var omdiskutert. Dagens ordning har fortsatt sine tilhengere og motstandere. Detaljreguleringen i våpenforskriften og i forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen har etter hvert beveget seg bort fra det tidligere forbudet mot skytevåpen av «militær karakter», og har i stedet lagt vekt på det mer eller mindre etterprøvbare kriteriet om den halvautomatiske riflen enkelt kan gjøres om til å avgi helautomatisk ild. Dette var en følge av at begrepet «militær karakter» ble oppfattet som flytende og vanskelig å avgrense. Våpenforskriften har innført et krav om forhåndsgodkjenning av halvautomatiske skytevåpen generelt, herunder halvautomatiske rifler til jakt og øvelses- og konkurranseskyting. Salongrifler i kaliber .22 long rifle er imidlertid generelt tillatt ervervet til jakt dersom skytevåpenet har vært lovlig omsatt før ikrafttredelsen av forskriften, jf. forskriften § 5 tredje ledd. Kaliber .22 long rifle er et av de svakeste riflekalibre til bruk på jakt, men er meget godt egnet til jakt på det minste småviltet (lovlig til jakt på vilt opp til hares størrelse). Våpentypen er også mye brukt av jegere i forbindelse med øvelsesskyting. Nye halvautomatiske salongriflemodeller vil bli underlagt samme godkjenningsordning som øvrige halvautomatiske rifler, jf. forskriften §5.

Halvautomatiske rifler er i dag tillatt ervervet både til jakt- og til øvelses- og konkurranseskyting. Reglene etter viltlovgivningen er imidlertid til dels forskjellige fra våpenlovgivningen ved at det blant annet er strenge krav til begrenset antall skudd i magasinet og i kammeret ved bruk til jakt. Disse begrensingene følger av viltlovgivningen. Tilhengere av halvautomatiske rifler til jakt legger ofte vekt på at halvautomatiske rifler gir mulighet for et raskere og mer presist oppfølgningsskudd. I mange tilfeller vil det være vanskelig å se skuddreaksjonen på dyret selv etter perfekte treff. Hensynet til human avliving tilsier at det skal skytes oppfølgningsskudd ved den minste tvil om skuddet har truffet riktig. Hensynet til raskt oppfølgningsskudd vil også kunne ha stor betydning for jegeren selv ved jakt eller ettersøk på farlig vilt som for eksempel bjørn, hvor et såret dyr vil kunne gå til angrep på jegeren.

Halvautomatiske rifler har normalt lavere rekyl enn boltrifler som følge av at lademekanismen «forbruker» deler av rekylenergien. Lavere rekyl samt manglende behov for å ta manuelt ladegrep, vil normalt kunne føre til redusert munningsvipp (at løpet beveger seg bort fra siktepunktet/målet). Muligheten for et raskt oppfølgningsskudd vil dermed kunne bidra til mindre skadeskyting av vilt, noe som igjen vil gjøre jakten mer human. Halvautomatiske rifler muliggjør også jakt for personer som på grunn av forskjellige handikap kan ha problemer med å ta raske ladegrep. Enkelte jegere vil også legge vekt på at lavere rekyl gjør halvautomatiske skytevåpen mer komfortable å skyte med.

Tilhengere av boltrifler vil på sin side vektlegge disse våpens potensielt større presisjon, samt at de vil kunne være lettere å treffe godt med som følge av en bedre avtrekkermekanisme. Ved god skyteteknikk vil det manuelle ladegrepet kunne utføres umiddelbart etter avtrekk, under rekylen. Slik vil skuddtakten kunne bli tilnærmet lik den til et halvautomatisk skytevåpen. Godt trente skyttere vil kunne oppnå tilnærmet like resultater med begge våpenarter, både hva gjelder skuddtakt og presisjon. Mindre erfarne skyttere vil på den annen side kunne oppnå både raskere skuddtakt og større presisjon ved å benytte en halvautomatisk rifle. Avvik vil også kunne oppstå som følge av våpenets kaliber. Ut fra et perspektiv om høyest mulig samfunnssikkerhet, vil det være skytterens erfaring og forutsetninger for øvrig, samt kvaliteten og kaliberet på riflen, som vil være utslagsgivende for eventuell ulik skuddtakt og presisjon mellom halvautomatiske rifler og boltrifler. Samtidig vil de forhold som øker skytevåpenets evne til effektivt og humant å avlive vilt under jakt, tilsvarende øke samfunnsrisikoen dersom våpenet misbrukes og rettes mot mennesker.

Halvautomatiske rifler vil også kunne skille seg fra boltrifler ved at de i enkelte tilfeller kan leveres med større magasinkapasitet, ved at de i en del tilfeller kan påmonteres lange magasiner med inntil 30 skudd. Som nevnt ovenfor vil det ikke være behov for dette til jakt, hvor det er strenge krav til antallet skudd i magasinet. Til konkurransegrenen praktisk skyting vil det imidlertid fortrinnsvis benyttes store magasiner med f.eks. 30 skudd. Ved massedrapene på Utøya ble brukt flere slike store magasiner, som raskt kunne byttes ut. Det var dermed mulig å ha en stor mengde skudd lett tilgjengelig.

I utgangspunktet vil også samtlige halvautomatiske rifler kunne omgjøres til å avgi helautomatisk ild, ved at lademekanismen ødelegges slik at våpenet ikke lenger stopper etter at det har tatt ladegrep. Den halvautomatiske riflen vil ikke lenger kunne avgi enkeltskudd, men vil avgi skudd fortløpende uten å kunne stoppes før magasinet er tømt. Enkelte halvautomatiske rifler skiller seg også fra boltrifler ved at de deler enkelte karaktertrekk med militære eller politimessige skytevåpen. Dette gjelder både utformingen av selve riflen, men også dets mulighet for å kunne påmonteres ekstra magasiner, lasersikter, lys, bajonett mv. Riflen kan på den måten omgjøres til å få et mer militær eller politimessig preg.

Etter dagens ordning er halvautomatiske skytevåpen forbudt med mindre de er godkjent i forskrift fastsatt av Politidirektoratet. Dette følger som nevnt ovenfor av våpenforskriften § 7 første og annet ledd. Da bestemmelsen kom, innførte den en obligatorisk godkjenningsordning for samtlige halvautomatiske skytevåpen. I realiteten har forskriften primært regulert hvilke halvautomatiske rifler som er tillatt ervervet til jakt og øvelses- og konkurranseskyting, samt oppstilt forbud mot enkelte andre forbudte skytevåpen herunder blant annet enkelte pistoler og halvautomatiske hagler.

Forskrift om forbudte skytevåpen mv. § 2 Halvautomatiske pistoler

Enhåndsskytevåpen er i utgangspunktet gitt en generell godkjenning, men det er oppstilt enkelte unntak for halvautomatiske pistoler med uønskede egenskaper, jf. forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente skytevåpen. I § 2 er det blant annet nedlagt forbud mot halvautomatiske pistoler med magasin som kan monteres utenfor pistolens grep, pistoler med gjenget pipe med mulighet for montering av lyddemper, mv. Halvautomatiske pistoler er dermed ikke forbudt generelt, men vil dersom de oppfyller visse kriterier, måtte underlegges en våpenteknisk kontroll av Politidirektoratet før eventuell godkjenning, jf. annet ledd.

Forskrift om forbudte skytevåpen mv, § 3 Halvautomatiske hagler

Også halvautomatiske hagler er i utgangspunktet gitt en generell godkjenning, men det er også her oppstilt enkelte unntak for hagler som har uønskede egenskaper, jf. forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente skytevåpen § 3. Blant annet er hagler med kun pistolgrep uten skulderstøtte eller pistolgrep frittstående fra kolben, samt hagler med stor magasinkapasitet mv. forbudt. Også her vil våpen med nevnte egenskaper kunne godkjennes av Politidirektoratet etter at de er undergitt en våpenteknisk kontroll, jf. annet ledd.

Forskrift om forbudte skytevåpen mv. § 1 Forbud mot enkelte typer skytevåpen

I forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente skytevåpen er det i § 1 forbudt å erverve, eie eller inneha enkelte våpentyper. Dette gjelder for det første rifler i kaliber 50 bmg/12,7 x 99 mm. Forbudet er særlig begrunnet i at våpentypen kan anvende forbudt ammunisjon, som panserbrytende, brannstiftende, og eksplosiv ammunisjon. Det er også oppstilt forbud mot pistoler og revolvere med større kulediameter enn kaliber .455, med unntak av svartkruttvåpen. Forbudet synes begrunnet i at enhåndsskytevåpen med kulediameter større enn kaliber .455 har en så stor anslagsenergi at det representerer et særlig stort skadepotensial. Videre er det oppstilt forbud mot repeter- og pumpehagler som med egenskaper som nevnt i samme forskrift § 3. Dette gjelder hagler med pistolgrep uten skulderstøtte eller pistolgrep frittstående fra kolben, samt hagler med stor magasinkapasitet mv.

Nedlegge forbud mot enkelte typer skytevåpen

Før innføringen av forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen var det en omfattende diskusjon om hvorvidt det skulle være opp til myndighetene å forby uønskede skytevåpen og våpentyper i etterkant, ved at alle skytevåpen i utgangspunktet var tillatt å erverve med enkelte unntak for uønskede egenskaper, eller i forkant ved at nærmere utvalgte våpentyper i utgangspunktet var forbudt uten nærmere forhåndsgodkjenning fra offentlig myndighet. Løsningen som ble valgt i forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen er en kombinasjon av disse. Halvautomatiske pistoler og hagler er i utgangspunktet tillatte å erverve, eie og inneha, med mindre de har eksplisitte egenskaper som fremgår av forskriften. Halvautomatiske rifler er på sin side i utgangspunktet forbudt å erverve, eie eller inneha med mindre de er eksplisitt godkjent i forskriften. Forskriften oppstiller en liste med halvautomatiske rifler som er tillatt ervervet til henholdsvis jakt og konkurranseskyting.

Motstandere av sistnevnte ordning har argumentert med at den er uhensiktsmessig, ved at alle nye halvautomatiske rifler må gjennomgå en våpenteknisk kontroll av Kripos samt inntas av Politidirektoratet i forskriften før de lovlig kan erverves. Tilhengere av ordningen viser til kontrollhensynet som er bærende for en slik ordning og peker videre på det brede utvalget av halvautomatiske rifler som eksisterer på markedet, og argumenter med at det vil være svært vanskelig og ressurskrevende for myndighetene kontinuerlig å skulle etterprøve om halvautomatiske rifler på markedet bør forbys. Kontrollhensyn tilsier at våpenmyndighetene må ha hånd om prosessen ved at eventuell godkjenning skal skje før slike skytevåpen kommer på markedet. Videre vil Kripos, i den utstrekning de finner det forsvarlig, kunne foreta en vurdering basert på våpentekniske tegninger av nye våpen, der avtrekkermekanismen er identisk med våpen som tidligere har vært til vurdering. Innføring av nye våpen på listen over godkjente halvautomatiske våpen antas også å kunne foretas uten ny høring så lenge det aktuelle våpenet ikke reiser prinsipielle spørsmål.1

Air-soft våpen

Etter utvalgets oppfatning reiser det seg også enkelte spørsmål ved reguleringen av såkalte air-soft våpen. Air-soft våpen er skytevåpen som ved hjelp av komprimert gass, en fjærmekanisme eller en elektrisk motor, skyter ut små runde plastkuler. Air-soft våpen var forbudt i Norge frem til 2001 da forbudet i produktansvarsloven ble opphevet. Air-soft våpen kan i dag fritt erverves av personer over 18 år i Norge, jf. våpenforskriften § 23 første ledd.

Air-soft våpen er ofte svært troverdige kopier av skarpe skytevåpen, og vil kunne være vanskelige å skille fra reelle skytevåpen. Det er registrert at våpnene også misbrukes i forbindelse med kriminelle handlinger som ran og trusselsituasjoner mv. De kraftigste air-soft våpnene vil kunne nå relativt langt. Selv om våpnene kun er egnet til å skyte ut små plastkuler, vil de kunne medføre en skaderisiko dersom de for eksempel treffer en persons øyne.

Etter utvalgets syn medfører ikke air-soft våpen i dag særskilte problemer utover faren for misbruk som ligger i at de er vanskelige å skille fra skarpe skytevåpen. I den grad de oppfattes som reelle skytevåpen av politiet under skarpe oppdrag, vil det kunne føre til at det avfyres skudd fra politiet. Enkelte air-soft våpen er også så kraftige at det vil kunne være naturlig å regulere dem på linje med kraftige luft- og fjærvåpen. Våpenforskriften § 23 annet ledd oppstiller i dag et forbud mot å eie luft- og fjærvåpen med grovere kaliber enn 4,5 mm uten tillatelse fra politimesteren.

Air-soft- og painball-våpen benyttes også i en viss grad i krigsspill etc. Slik «lekekrig» vil kunne påvirke unge menneskers holdninger på en måte som kanskje ikke er ønskelig. Det trekkes ingen konklusjon her, men det er grunn til å tenke nøye gjennom de problemstillinger som reiser seg.

Etter utvalgets syn bør den nærmere reguleringen av luft- og fjærvåpen, herunder air-soft våpen, fremgå av våpenforskriften.

14.3 Utvalgets forslag

Med unntak av reguleringen av halvautomatiske skytevåpen, er ikke forbudte våpen generelt et område som etter våpenlovutvalgets oppfatning reiser de store spørsmål i dag. Dagens regelverk fremstår i all hovedsak som fornuftig, og bør videreføres. Regelverket bør imidlertid omredigeres noe, og synliggjøres bedre ved at deler av regelverket løftes opp fra forskrift til lov.

Utvalget vil foreslå at det inntas egne bestemmelser i loven som regulerer henholdsvis våpen, våpendeler og ammunisjon som er tillatt å erverve; forbudte skytevåpen; forbudte våpendeler; halvautomatiske skytevåpen; forbudt ammunisjon; samt andre forbudte våpen. Dagens regelverk på området er i all hovedsak regulert i to forskjellige forskrifter. Utvalget foreslår at de nye bestemmelsene gis et eget kapittel i loven. Utvalget foreslår også at dagens dispensasjonsbestemmelse i våpenforskriften § 54 beholdes, men at den løftes opp i loven og gjøres generell.

Tillatte våpen, våpendeler og ammunisjon

Et flertall i utvalget ser behov for å klargjøre at det bare er tillatt å erverve, eie, inneha, innføre, utføre, tilvirke, overdra eller overlate våpen, våpendeler og ammunisjon som ikke er forbudt, og på de vilkår som følger av loven. Følgelig foreslås det at dette tas inn som en egen bestemmelse i loven. Idet lovens saklige virkeområde foreslås å omfatte også andre våpen enn skytevåpen, benyttes begrepet «våpen» både i bestemmelsen samt i overskriften til kapittelet i loven.

Forbudte skytevåpen

Hva gjelder «krigsvåpen», «helautomatiske skytevåpen», eller «skytevåpen kamuflert som annen gjenstand», jf. våpenforskriften § 5 første ledd bokstav a til c, vil utvalget ikke foreslå noen realitetsendringer. Det er enighet i utvalget om at disse typer våpen fortsatt må forbys, under henvisning til at dette er skytevåpen som ikke hører hjemme i et sivilt samfunn. Våpentyper som er utviklet for rene militære eller politimessige forhold bør som nå falle inn under definisjonen av krigsvåpen, jf. dagens våpenforskrift § 5 annet ledd.

Likeså er utvalget av den oppfatning at svært kraftige rifler som 50 bmg og tilsvarende, samt enhåndsskytevåpen med kraftigere kaliber enn .455 fortsatt bør forbys. Reguleringen bør som i dag skje i forskrift, med en hjemmel i loven for Kongen til å forby skytevåpen som gjennom sin utforming eller virkeområde fremstår som særlig farlig eller uten aktverdig anvendelsesområde.

Forbudte våpendeler

Våpenloven § 6a gir bare hjemmel til å forby enkelte typer våpen og ammunisjon. Uønskede eller forbudte våpendeler er i dag ikke nærmere regulert i loven.

Våpenlovutvalget vil foreslå at det i våpenloven også inntas en egen bestemmelse for forbudte våpendeler. Det finnes allerede i dag et større antall våpendeler på markedet som kan benyttes til å endre et skytevåpens karakter, virkemåte eller beskaffenhet. Selv om det i dag er forbudt vesentlig å endre et skytevåpens karakter eller beskaffenhet uten tillatelse fra politimesteren, jf. våpenloven § 8 tredje ledd, er det ikke noe generelt forbud mot å erverve, eie eller inneha våpendeler som kan benyttes til dette. Våpenforskriften § 22 annet ledd nedlegger kun et begrenset forbud mot å eie eller inneha glidestykke (sleide eller tilsvarende) til hel- og halvautomatiske pistoler uten politimesterens tillatelse.

Utvalget ønsker med forslaget å fange opp eventuelle våpendeler på markedet som kan benyttes til å endre skytevåpen slik at dets virkeområde fremstår som særlig farlig eller uten aktverdig anvendelsesområde. Dette kan for eksempel være våpendeler som gjør enhåndsskytevåpen om til tohåndsskytevåpen for økt presisjon, våpendeler som gjør enkeltskudds- eller halvautomatiske skytevåpen om til helautomatiske skytevåpen mv. Lovens ordlyd vil her måtte utformes så generelt at den i størst mulig grad fanger opp våpendeler som allerede er eller som vil kunne komme på markedet i fremtiden.

Det er umulig å forutse hvilke våpendeler som vil kunne utvikles i fremtiden. For å hindre at uønskede våpendeler tas inn på det sivile markedet, foreslår utvalget at forbudet mot våpendeler utformes generelt. Utvalget foreslår imidlertid at Kongen i forskrift kan gi nærmere regler om hvilke våpendeler som er forbudt.

Utvalget foreslår videre at det skal kreves tillatelse for å erverve, eie og inneha store boksmagasiner til både enhåndsskytevåpen og tohåndsskytevåpen. En registreringsplikt på slike medfører at det framgår av våpenregisteret hvem som eier slike magasiner. Endringen foreslås inntatt ved at det i definisjonsbestemmelsen gis bestemmelse om at registreringspliktig våpendel også omfatter boksmagasiner til tohåndsskytevåpen med magasinkapasitet over 10 skudd, og boksmagasiner til enhåndsskytevåpen over 20 skudd. Etter utvalgets syn vil forslaget utgjøre en fornuftig regulering av store boksmagasiner, ved at myndighetene gis oversikt over hvem som eier og ønsker å erverve store boksmagasiner. Forslaget vil også medføre at slike boksmagasiner ikke vil kunne erverves til jakt, da jegere ikke har behov for det. Disse vil bare kunne erverves til skytegrener som praktisk skyting.

Mindre boksmagasiner vil imidlertid fortsatt kunne erverves fritt, noe som vil bety at de fleste skyttere enten det er snakk om rifle- eller pistolskyttere, ikke vil bli berørt av bestemmelsen.

Et mindretall i utvalget bestående av A. Nilsen og Talgø deler utvalgets bekymring for magasiner med stor kapasitet, hvilket medfører at våpenet har stor ildkraft. En slik bekymring er det etter disse medlemmers syn all grunn til etter 22. juli 2011. Gjerningspersonen benyttet skytevåpen med magasiner med stor kapasitet. Selv om denne problemstillingen har særlig aktualitet ved bruk av halvautomatiske skytevåpen, er problemstillingen også aktuell ved bruk av repetergevær. Det gir grunn til stor bekymring at en våpeneier lovlig kan skaffe seg store magasiner til våpen. Disse medlemmer foreslår derfor at det positivt reguleres i loven hvilke magasiner som er lovlig til de enkelte våpentyper. Disse medlemmer foreslår at det til pistol lovlig kan erverves magasiner med kapasitet opp til 18 skudd. Til repetergevær tillates magasiner med kapasitet inntil 6 skudd. Disse medlemmer foreslår videre at det lovlig skal kunne erverves repeter- og pumpehagle med magasinkapasitet inntil 5 skudd, noe som er i samsvar med forskrift 9. september 2011 om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen. Magasiner med større kapasitet enn det som er nevnt ovenfor, foreslår disse medlemmer gjøres forbudt. Det er etter disse medlemmers syn flere fordeler med en slik regulering enn en regulering som utvalgets flertall beskriver. En registreringsplikt for magasiner vil kreve merking av magasinene, noe som i dag etter disse medlemmers kunnskap ikke kan gjøres fra produsenter. Videre vil en registreringsplikt kreve at politiet har de nødvendige ressurser til å foreta en slik registrering. En registreringsplikt vil også føre til at magasinene forefinnes både på markedet og hos innehavere av skytevåpen, slik at tilgjengeligheten vil være til stede også for dem som ønsker å benytte disse til kriminelle handlinger. Ut fra det som er nevnt her, vil det etter disse medlemmers syn oppnås en større sikkerhetsgevinst ved et forbud som nevnt, samt at det vil kreve mindre ressurser.

Halvautomatiske skytevåpen

Utvalget vil foreslå at det inntas en egen paragraf i loven som regulerer halvautomatiske skytevåpen. Dagens regulering av halvautomatiske skytevåpen i våpenforskriften § 7 kan virke noe forvirrende. Særlig gjør dette seg gjeldende for halvautomatiske hagler og pistoler som først er generelt forbudt i våpenforskriften § 7, men generelt tillatt med mindre unntatt i forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen §§ 2 og 3.

Halvautomatiske hagler og pistoler reiser få særlige spørsmål knyttet til funksjonsmåte, og utvalget finner ikke sterke argumenter for å forby eller regulere disse strengere enn i dag, der halvautomatiske hagler med stor ildkraft ikke er tillatt. Utvalget foreslår at det i bestemmelsen for halvautomatiske skytevåpen oppstilles at halvautomatiske hagler og pistoler er tillatt å erverve, med mindre de er forbudt i forskrift. Forslaget er en videreføring av dagens ordning, men vil medføre at bestemmelsene løftes opp i lov.

Utvalget foreslår videre at det gis hjemmel til i forskrift å forby pistoler og hagler som enkelt kan omgjøres til å avgi helautomatisk ild eller som har ildkraft utover det legitime behov tilsier.

Når det gjelder reguleringen av halvautomatiske rifler, foreslår et flertall i utvalget at utgangspunktet i våpenforskriften § 7 første ledd videreføres, ved at samtlige halvautomatiske rifler i utgangspunktet er forbudt med mindre de er tillatt i forskrift. Kun halvautomatiske rifler som er forhåndsgodkjent i forskrift tillates ervervet. Ved flertallets forslag lovfestes dagens ordning med obligatorisk forhåndsgodkjenning av halvautomatiske rifler som er nedfelt i våpenforskriften, samt i forskrift om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen. Bestemmelsen foreslås inntatt som nytt tredje ledd i bestemmelsen for halvautomatiske skytevåpen. Ved forslaget overlates det til forskriftsmyndighetene å utarbeide de nærmere vilkår for godkjenning av halvautomatiske rifler. Dette vil naturligvis måtte skje i henhold til forvaltningslovens regler for utarbeidelse av forskrifter, som blant annet stiller krav til offentlig høring av alle vesentlige endringer. Flertallet forutsetter at forskriften på den måten vil være så streng som det til enhver tid anses nødvendig. Ved å videreføre dagens ordning vil også prinsippet om teknologiuavhengighet ivaretas, ved at endringer i våpenteknologi mv. raskt vil kunne fanges opp ved å endre forskriften.

Flertallet vil videre foreslå at det inntas ytterligere vilkår for forhåndsgodkjenning av halvautomatiske skytevåpen, herunder rifler, i våpenforskriften. Etter dagens ordning i våpenforskriften § 7 annet ledd, skal det primært bare godkjennes halvautomatiske skytevåpen som ikke enkelt kan omgjøres til å avgi helautomatisk ild. Ved en revisjon av forskriften vil det også være naturlig å se hen til skytevåpenets skuddtakt, mulighet for stor magasinkapasitet, mulighet til å koble på ekstrautstyr som bajonett, lys, lasersikte mv. Sammenholdt med forslaget om registreringsplikt for store boksmagasiner, vil dette utgjøre en omfattende og tilstrekkelig regulering av halvautomatiske rifler.

Det foreslås derfor å ta inn en hjemmel for Kongen til å tillate halvautomatiske rifler som ikke enkelt kan omgjøres til å avgi helautomatisk ild, og som gjennom sin utforming eller virkemåte ikke fremstår som særlig farlig og som har et aktverdig anvendelsesområde. Idet saksbehandling og saksbehandlingstiden for å få godkjent et halvautomatisk skytevåpen vil kunne ha stor betydning for den enkelte søker, vil utvalget også foreslå at det gis hjemmel til i forskrift å treffe bestemmelser om saksbehandlingen og maksimal saksbehandlingstid.

Utvalgsmedlemmene A. Nilsen og Talgø slutter seg til det øvrige utvalgets forslag for regulering av halvautomatiske skytevåpen generelt, men foreslår en snevrere forskriftshjemmel for regulering av halvautomatiske rifler. Halvautomatiske rifler har potensielt et betydelig skadepotensial ved at skytteren ikke behøver å ta manuelt ladegrep mellom hvert enkelt skudd. Skytteren vil dermed kunne avfyre nye skudd like hurtig som skytteren klarer å trekke av, med stor presisjon på langt hold, og med minimalt tap av siktepunkt. Halvautomatiske rifler vil i stor grad også kunne utrustes med utskiftbare magasiner med stor kapasitet. Skytteren vil slik kunne ha et betydelig antall skudd tilgjengelig uten å måtte ta pause i skytingen, samtidig som magasinbytter vil kunne utføres på få sekunder. Etter mindretallets syn utgjør halvautomatiske rifler av denne art en betydelig potensiell samfunnsrisiko, som skiller seg negativt ut fra øvrige tillatte skytevåpen i Norge.

Med de store begrensninger som allerede ligger på antall tillatte skudd i magasin og kammer ved bruk til jakt, vil det etter mindretallets syn være naturlig kun å tillate ervervet til jakt halvautomatiske rifler med hengslet magasinbunn eller rifler med fast innebygd magasin som ikke lett kan byttes ut. Magasinkapasiteten bør videre begrenses til maksimalt 3 (5) skudd.

Det finnes halvautomatiske rifler på markedet som oppfyller disse kriteriene, og som vil tilfredsstille de fleste jegeres behov. Mindretallet foreslår at tilsvarende også gjøres gjeldende for erverv av halvautomatiske rifler til konkurranseskyting. Mindretallet foreslår at følgende tillegg tilføyes utvalgets forslag til tredje ledd:

«Departementet kan i forskrift tillate halvautomatiske rifler som ikke lett kan bygges om til å avgi helautomatisk ild, såfremt riflen enten har fast eller hengslet magasin med inntil 3 (5) skudd, som ikke lett kan byttes ut».

Bestemmelsen vil i liten grad begrense jegeres mulighet til å utøve jakt med halvautomatiske rifler, idet det som nevnt allerede eksisterer halvautomatiske rifler på markedet som oppfyller slike kriterier. Bestemmelsen vil i større grad berøre konkurranseskyttere, herunder særlig utøvere av praktisk skyting. Praktisk skyting er en skyteøvelse hvor utøveren skal treffe forskjellige blinker med et visst antall skudd, og hvor utøveren som regel må bevege seg for kunne treffe blinkene. Praktisk skyting utøves som regel med halvautomatiske rifler med store magasiner med inntil 30 skudd, eller med pistol.

Den gruppen som vil bli hardest rammet av en slik endring, er de skyttere som utøver skytegrenen praktisk skyting som konkurranseskyting. Det er her tale om det som noe forenklet kan kalles «stridsskyting» og som drives av en liten, men høyst seriøs gruppe skyttere med en meget streng internkontroll og egenjustis. Det er opplyst2 at det er ca. 2000 skyttere i Norge som utøver denne sporten. Disse medlemmer er innforstått med at en begrensning av hvilke halvautomatiske rifler som lovlig kan benyttes, vil ramme disse skytterne hardt. Mindretallet antar at ved lokale og landsdekkende arrangementer vil programmene kunne tilpasses de halvautomatiske riflene som fortsatt lovlig vil kunne benyttes. Dette vil likevel ikke avhjelpe situasjonen for deltagelse i internasjonale arrangementer der denne gruppen skyttere også har hevdet seg godt. Denne gruppens interesser må likevel veies opp mot det sivile samfunnets sikkerhetsbehov.

Disse medlemmer viser også til punkt 1.4 Forståelsen av mandatet om at det i første rekke er den tradisjonelle norske sivile våpenbruk som skal søkes ivaretatt. Som det fremgår ovenfor benyttes halvautomatiske rifler med stor magasinkapasitet i første rekke til det som noe forenklet kan kalles «stridsskyting». Selv om dette også er konkurranseskyting, er det likevel skyteprogram som ligger vesentlig på siden av det som representerer tradisjonell norsk sivil våpenbruk.

En begrensning av magasintype og -kapasitet for halvautomatiske rifler vil etter disse medlemmers syn, sterkt begrense misbrukspotensialet ved denne type våpen. Begrensningen vil kunne være forebyggende ved at det ikke lenger vil kunne erverves halvautomatiske rifler som kan benytte store magasiner som raskt kan byttes ut. Hensynet til samfunnets sikkerhet må på dette området tillegges avgjørende betydning.

Ved en slik endring med hensyn til hvilke halvautomatiske rifler som lovlig kan erverves, må det tas stilling til hvordan de halvautomatiske riflene som ikke lenger er godkjent, men som allerede er lovlig registrert, skal håndteres. Den smidigste og minst ressurskrevende løsningen – men også den minst effektive løsningen – vil være at slike rifler lovlig ervervet ved lovendringens ikrafttredelse, fortsatt skal kunne omsettes lovlig. Slike våpen vil da fortsatt være i samfunnet frem til de blir utrangert, men det vil ikke bli tilført nye slike våpen.

En mellomløsning vil være at slike våpen kan beholdes av nåværende eier, men ikke skal kunnevidereselges til andre. En slik løsning vil også innebære at våpnene er i samfunnet frem til de blir utrangert, eventuelt at nåværende eier ikke lenger fylles kravene til behov, eventuelt skikkethet.

Den mest kostbare, men sikreste løsning, vil være at allerede godkjente halvautomatiske rifler som ikke oppfyller de nye reglene, blir å anse som ulovlige våpen når endringen har trådt i kraft. Dette innebærer at våpenkortet tilbakekalles og våpenet må innleveres. Dette vil være den mest effektive, men også den dyreste løsningen. Det vil være urimelig å velte de økonomiske omkostningene ved dette over på den enkelte våpeneier. Staten bør derfor innløse disse skytevåpnene mot en erstatning tilsvarende den antatte bruksverdien for våpeneieren. Erstatningen vil således normalt ligge over det våpeneieren vil kunne påregne å få for skytevåpenet ved et salg i det åpne markedet. Disse medlemmer antar at en slik ordning vil måtte medføre betydelig erstatningsutbetalinger fra statens side. I tillegg til rifler benyttet til praktisk skyting, vil også et stort antall jaktrifler måtte byttes ut, i første rekke salongrifler. Disse medlemmer har ikke forutsetninger for å anslå de budsjettmessige konsekvenser, utover å anta at det dreier seg om et betydelig antall millioner kroner. Denne kostnaden må imidlertid avveies mot den betydelige sikkerhetsgevinst samfunnet vil oppnå ved at denne type skytevåpen fjernes. Selv om den samledes erstatningssum vil måtte anses som betydelig, vil denne omkostningen likevel være helt ubetydelig i forhold til det økonomiske tap og ikke minst menneskelige lidelser samfunnet vil bli spart for dersom løsningen innebærer at det avverges én hendelse der et slikt våpens ildkraft misbrukes ved at det rettes mot mennesker.

Dersom lovgiver ikke finner å ville innføre forbud mot halvautomatiske rifler med utagbart magasin, finner disse medlemmer å støtte forslaget om registreringsplikt også for større boksmagasiner til rifler, selv om en slik registreringsplikt antas i medføre betydelige gjennomføringsproblemer, antagelig på grensen mot det som ikke er praktisk mulig å gjennomføre.

Forbud mot andre våpen

Utvalget vil foreslå at det i loven inntas en egen bestemmelse om forbud mot våpen eller lignende som ikke er skytevåpen. Forbudte våpen som ikke er skytevåpen er i dag regulert i våpenforskriften. Utvalget vil peke på betydningen av at regelverket gjøres så tilgjengelig som mulig, noe som tilsier at man i loven positivt angir hvilke våpen eller lignende som er forbudt. Utvalget mener på den annen side det fortsatt er viktig at de nærmere våpentyper og gjenstander reguleres i forskrift, slik at det er enkelt å kunne tilføye eventuelle nye våpentyper og gjenstander som dukker opp på markedet og som ikke har noe legitimt formål eller behov. Slik vil myndighetene raskt kunne fange opp nye ønskede produkter i markedet uten at loven må endres. Utvalget finner å legge størst vekt på sistnevnte og foreslår at det tas inn en hjemmel til i forskrift å forby våpen eller lignende som ikke anses som skytevåpen.

Utvalget vil videre foreslå en endring i ny straffelov § 189. I medhold av denne bestemmelsen, som blant annet er en videreføring av gjeldende straffelov § 352a, er det straffbart å bære kniv eller lignende skarpt redskap som er egnet til bruk ved legemskrenkelser på offentlig sted. Forbudet gjelder ikke når gjenstand brukes eller bæres i forbindelse med arbeid, friluftsliv eller annet aktverdig formål. Utvalget foreslår at det i denne bestemmelsen tas inn et tillegg hvor man forbyr at det på offentlig sted tas med gjenstander som kan brukes som slagvåpen som er egnet til å påføre noen en legemskrenkelse. Det ovennevnte unntaket vil også gjelde for disse gjenstandene. Bakgrunnen for forslaget er at man for eksempel ønsker å forby at personer tar med seg balltre, sykkelkjede el. på byen for å bruke dem som slagvåpen.

I dag er enkelte lignende gjenstander forbudt å erverve, eie eller inneha i medhold av våpenforskriften § 9. Et eksempel er hammerskaft som ut i fra bruken kan bli definert som «batong», som er positivt angitt i oppregningen i § 9. Under definisjonen av batong fremgår det blant annet at «[e]t hammerskaft er f.eks. i utgangspunktet ikke noen batong, men dersom det åpenbart bæres/benyttes som slagvåpen faller det inn under forbudet», jf. våpenrundskrivet punkt 2.5.3. Utvalget mener det er uheldig at for eksempel et hammerskaft er forbudt å erverve, eie eller inneha i det ene øyeblikket, men ikke det andre på bakgrunn av hvilken bruk det er snakk om. Utvalget mener at man i våpenlovgivningen bare bør forby våpen eller lignende man ikke ønsker inn på det norske markedet. Mens uønsket bruk av lovlige gjenstander bør reguleres i straffeloven på samme linje som knivforbudet.

Dispensasjon

Generelle forbud eller krav om forhåndsgodkjenning fra myndighetene vil av og til kunne få konsekvenser som ikke er ønsket, men som man vanskelig kunne ha oversikt over da regelverket ble vedtatt. For å unngå dette, og for å gjøre håndteringen av regelverket enklere, foreslår våpenlovutvalget at det inntas en generell dispensasjonsbestemmelse i kapitlet for tillatte og forbudte våpen, hvor Kongen gis hjemmel til i forskrift eller i enkelttilfeller å dispensere fra forbud i samme kapittel. Bestemmelsen vil omfatte både våpen (herunder skytevåpen), våpendeler og ammunisjon. Muligheten for å dispensere bør imidlertid kun forbeholdes de tilfeller hvor hensynet til den offentlige sikkerhet og orden ikke er til hinder for det. Bestemmelsen må anses som en unntaksbestemmelse for spesielle tilfeller.

Bestemmelsen vil være en videreføring av våpenforskriften §§ 53 og 54, men vil være mer omfattende siden disse bestemmelsene kun gjelder ved innførsel.