4 Rettsutviklingen frem til i dag

4.1 Tilstanden før våpenloven av 19611

Før 1927 hadde man ikke noen lov som samlet ga hjemmel for regulering av inn- og utførsel samt omsetning av våpen, ammunisjon eller sprengstoff. De bestemmelser som gjaldt, var gitt til forskjellig tid og med forskjellig hjemmel etter hvert som behovet oppsto. Bestemmelsene ble gitt i form av kongelige resolusjoner og forskrifter.

I skriv av 3. mars 1925 fra Justis- og politidepartementet til Forsvarsdepartementet ble det reist spørsmål om å søke utvirket en særskilt lov som skulle omfatte innførsel og salg m.v. av våpen og ammunisjon. Etter oppdrag fra Forsvarsdepartementet utarbeidet Generalfelttøymesteren et utkast til lov med motiver, og utkastet ble i det vesentligste lagt til grunn for Ot. prp. nr. 56 (1926). Lov av 28. juni 1927 inneholdt bestemmelser om innførsel, utførsel, fremstilling og salg av våpen og ammunisjon samt deler derav.

En søknad om tillatelse til kjøp av våpen skulle være anbefalt av politimyndigheten i det distrikt hvor kjøperen var bosatt. Søknaden ble avgjort av Justisdepartementet ved Den Sivile Våpenkontroll. Dersom søknaden ble innvilget, ble det utstedt en kjøpetillatelse. Verken loven eller forskriftene ga noen rettledning om hvilke krav som kunne stilles til den som søkte om ervervstillatelse. De vilkår som forskriftene satte var bare at ingen skulle få tillatelse til kjøp av mer enn ett våpen av samme art, med mindre det forelå tilstrekkelig begrunnelse for at vedkommende hadde behov for flere. For å få ervervstillatelse for pistol måtte det foreligge en bevitnelse for at vedkommende var medlem av godkjent pistolklubb.

4.2 Våpenloven av 19612

I motsetning til våpenloven av 1927 omfattet loven av 1961 enhver form for overdragelse og erverv av skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon enten overdrageren var en privatperson eller en godkjent forhandler. Myndighet til å gi kjøpetillatelse ble overført fra Justisdepartementet til den stedlige politimester. Det ble i loven fastsatt visse generelle vilkår for å kunne erverve og inneha våpen.

Med den nye loven ble det innført regler om våpenkort. Det ble ansett at ordningen med våpenkort gjorde det mulig å skaffe en oversikt over de våpen som allerede befant seg på private hender, samt at det ville gi muligheter for kontroll med den omsetningen av skytevåpen som foregikk uten mellomkomst av autoriserte forhandlere. Videre anså man at innføringen av våpenkort ville gjøre det lettere for eier eller besitter av våpen å legitimere sin rett til dette og til å kjøpe ammunisjon. Endelig ville ordningen danne grunnlag for en enkel løsning i tilfelle hvor en innehaver av våpen ikke lenger kunne anses skikket. Det ble lagt vekt på at den praktiske gjennomføringen av ordningen med våpenkort skulle skje på en slik måte at ulempene for den alminnelige borger ble så små som mulig. Videre innførte den nye loven regler om utlån og tilbakekalling av våpenkort.

Loven trekker i det vesentlige bare opp retningslinjene for kontrollen, mens detaljbestemmelsene i stor utstrekning ble lagt til forskrift. I loven ble det utformet legaldefinisjoner, blant annet fremgår det av § 1 hva som skal anses som skytevåpen. I § 5 er det gjort unntak fra lovens regler for visse våpentyper. I tillegg til de våpen som er unntatt etter dagens ordlyd, var opprinnelig også haglegevær med bare glattborede løp samt luft- og fjærgevær og luft- og fjærpistoler unntatt.

Med hjemmel i lovens § 36 ble det for våpeninnehaver satt en frist på 9 måneder fra lovens ikrafttredelse til å søke om våpenkort. Dette gjaldt også våpeneiere som tidligere hadde fått kjøpetillatelse fra Den sivile våpenkontroll. Det ble senere gjennomført våpenamnesti for å få etterregistrert våpen blant annet fra andre verdenskrig.

4.3 Utviklingen etter vedtagelsen av 1961-loven3

Ved lov 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer ble enkelte paragrafer i våpenloven harmonisert med nevnte lov.

Ved lov 23. juni 1978 nr. 69 ble det foretatt en del endringer i våpenloven, jf. Ot.prp. nr. 3 (1977-78) og Innst. O. nr. 19 (1977-78). Det ble blant annet innført hjemmel til å forby visse typer våpen som ikke anses som skytevåpen, jf. daværende våpenforskrift del I, bokstav A, pkt 1. Videre ble den generelle aldersgrensen for erverv og besittelse av våpen hevet fra 16 til 18 år. I den forbindelse vurderte Justisdepartementet å innføre registreringsplikt for hagler samt luft- og fjærvåpen, jf. Ot.prp. nr. 3 (1977-78). Vurderingen ble foretatt på bakgrunn av den store økningen av antall alvorlige forbrytelser hvor våpen var involvert. Forslaget falt i Stortinget, under henvisning til at man burde se tiden an. Det ble likevel besluttet å innføre registreringsplikt for magasin- og automathagler, herunder også plikt til å etterregistrere slike våpen som allerede var ervervet.

Ved lovendring av 21. desember 1984 nr. 98, jf. Ot.prp. nr. 15 (1984-85) og Innst. O. nr. 6 (1984-85), ble § 31 endret ved at det ble gitt hjemmel til å innføre gebyr når det gis tillatelse til erverv av skytevåpen.

Ved lov 20. juni 1986 nr. 35 om mesterbrev i håndverk og annen næring § 10 (i kraft 4. august 1986) ble det innført et nytt annet ledd i § 20 som omhandler tilvirking av skytevåpen mv.

Ved lovendring av 9. mars 1990, jf. Ot.prp. nr. 13 (1989-90), Innst. O. nr. 19 (1989-90) og kgl. res. av 24. august 1990 nr. 688, ble det innført registreringsplikt for hagler. Videre fikk Justisdepartementet hjemmel til å regulere i hvilken grad våpenloven skal gjelde for luft- og fjærvåpen. Regelen om registreringsplikt for hagler trådte i kraft fra 1. oktober 1990, men ble ikke gjennomført for hagler ervervet før dette tidspunkt.

Ved lovendring av 5. juni 1998 nr. 35, jf. Ot.prp. nr. 74 (1996-97) ble våpenloven endret på en rekke punkter. Dette gjaldt blant annet straffebestemmelsen for ulovlig besittelse og bruk av skytevåpen. Også våpenlovens kontrollregler ble oppgradert, blant annet reglene for transport av våpen på offentlig sted, samt oppbevaring av skytevåpen, herunder hjemmel for politiet til å foreta forhåndsvarslet kontroll av privat oppbevaring av skytevåpen og ammunisjon. Det ble videre vedtatt fullmaktsbestemmelser om at Kongen kan forby visse typer skytevåpen og ammunisjon til sivilt bruk, og tilsvarende fullmaktsbestemmelser om at våpendeler til skytevåpen, som tidligere falt utenfor våpenlovens virkeområde, helt eller delvis kan omfattes av våpenlovens kontrollbestemmelser.

Ved lov 22. desember 1999 nr. 105 om handelsverksemd med brukte og kasserte ting (brukthandellova) § 7 første ledd nr. 2 (i kraft 1. januar 2000) ble § 17 endret. Endringen er en konsekvens av at reglene om handelsrett ble opphevet.

Ved lovendring 1. juni 2001 nr. 27, jf. Ot.prp. nr. 21 (2000-2001), ble våpenloven på ny endret på flere punkter. Blant annet ble det foretatt en justering av forbudet mot uten aktverdig grunn å bære skytevåpen på offentlig sted, samt innført hjemmel for gjennomføring av et tidsbegrenset nasjonalt våpenamnesti, og hjemmel til etablering av sentralt våpenregister.

Ved lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) § 29 første ledd nr. 5 (i kraft 28. desember 2009) ble det i våpenloven § 31 første ledd innført en forskriftshjemmel til å gi saksbehandlingsregler til utfylling av reglene i tjenesteloven.

Ved kgl. res. av 25. januar 1963 med senere endringer, ble Kongens myndighet til å gi utfyllende regler etter en rekke paragrafer delegert til Justisdepartementet. I medhold av denne delegasjonsfullmakten har Justisdepartementet gitt forskrift om skytevåpen, våpendeler og ammunisjon (våpenforskriften). Nåværende forskrift FOR 2009-06-25 nr. 904 ble fastsatt 25. juni 2009 og trådte i kraft 1. juli 2009. Den nye forskriften innførte blant annet et generelt krav om oppbevaring av skytevåpen i godkjent våpenskap, bestemmelser for samling av våpen og om jaktvåpengarderobe for jegere.4 På bakgrunn av den nye forskriften utarbeidet Politidirektoratet nye retningslinjer i rundskriv 2009/009 som erstattet tidligere rundskriv i våpensaker.

Våpenforskriften § 7 regulerer godkjenning av halvautomatiske skytevåpen, og inneholder en hjemmel for Politidirektoratet til i forskrift å godkjenne halvautomatiske skytevåpen dersom skytevåpenet ikke enkelt kan omgjøres til å avgi helautomatisk ild. Våpenforskriften har innført krav om forhåndsgodkjenning av halvautomatiske skytevåpen generelt, herunder halvautomatiske rifler til jakt- og øvelses og konkurranseskyting. Slik forskrift er gitt i forskrift 9. september 2011 nr. 930 om forbudte skytevåpen og godkjente halvautomatiske skytevåpen, men deler av forskriften er ennå ikke trådt i kraft. Forskriften oppstiller forbud mot enkelte skytevåpen, herunder blant annet rifler i kaliber 50 BMG (kaliber 12,7 x 99 mm), pistoler og revolvere hvor kulediameteren er større enn kaliber .455, samt enkelte repeter- og pumpehagler. Hjemmelen for å nedlegge disse forbud fremgår av våpenforskriften § 6.

4.4 Bruk av væpnede vakter på norskregistrerte skip i Adenbukta mv.

Skipsfarten er hardt rammet av den stadig økende og svært voldelige piratvirksomheten utenfor kysten av Somalia og i Det indiske hav. I gjennomsnitt er hvert 20. skip som passerer gjennom Adenbukta norskkontrollert. I 2010 gjennomførte piratene rekordhøye 61 «vellykkede» angrep. Dette skjer til tross for bedre sikkerhetstiltak fra næringen selv, herunder bruk av konvoier, og nærværet av militære styrker. Piratene angriper i hele Det indiske hav og marinestyrkene har begrenset mulighet til å beskytte handelsskipene i et så stort geografisk område. Piratene er bedre organisert, bedre utstyrt og tyngre bevæpnet enn tidligere. Det er blitt vanlig at piratene skyter mot skipene for å få dem til å overgi seg. Det er rapportert om en markert økning i voldsbruken fra piratene, både under angrepene, men også mot tilfangetatte sjøfolk. Et fåtall skip med norsk tilknytning har vært kapret. Ingen norskregistrerte skip er hittil kapret, men flere har blitt angrepet. Ingen skip med bevæpnede vakter om bord er hittil kapret, idet piratene har avbrutt angrepene når det er skutt varselskudd fra skipene.5

På denne bakgrunn mottok norske myndigheter anmodninger fra rederiene om å klargjøre muligheten til å ta i bruk bevæpnede vakter om bord på norskregistrerte skip.

Bruk av væpnede vakter om bord på norskregistrerte ISPS-skip (skip i utenlandsfart) reguleres av skipssikkerhetsloven og våpenloven. De nevnte lovene, som annen lovgivning, gjelder på norske skip også i tilfeller hvor det befinner seg utenfor norsk territorium, med mindre annet er uttrykkelig uttalt.

Etter gjeldende våpenlov kreves det også på norske skip tillatelse fra politiet for den som vil erverve, eie eller inneha skytevåpen. Søknad om tillatelse avgjøres at det stedlige politiet. Våpenlovens tillatelsessystem og søknadsregime synes imidlertid lite hensiktsmessig og lite tilpasset forhold som faller inn under skipssikkerhetsloven som regulerer det aktuelle forholdet hva gjelder bruk av væpnede vakter om bord på norskregistrerte skip. I tillegg vil tidsaspektet kunne vanskeliggjøre en individuell søknad hver gang. For å legge til rette for anvendelse av skipssikkerhetsloven ble det derav foreslått å regulere forholdet til påkrevd våpentillatelse etter våpenloven. På bakgrunn av dette sendte Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet forslag til endringer i våpenforskriften og forskrift under skipssikkerhetsloven ut på høring våren 2011.

I Justisdepartementets høringsforslaget ble det foreslått å gi en gi rederiene en generell tillatelse til midlertidig å inneha skytevåpen om bord på norskregistrerte ISPS6-skip på vegne av innleide vaktselskaper for beskyttelse mot piratvirksomhet og terrorhandlinger i Adenbukta og de piratutsatte områdene i Det indiske hav. Det ble videre foreslått å gi en vid dispenasjon fra forbudte skytevåpen og ammunisjon. Det innkom en rekke høringsuttalelser til både Nærings- og handelsdepartementets og Justisdepartementets høringsforslag. De aller fleste høringsinstanser erkjenner at det er behov for å tillate bruk av væpnede vakter på norske skip. Til Justisdepartementets forslag var det blant annet flere høringsinstanser som stilte spørsmål ved om forskriftsforslaget har tilstrekkelig hjemmel i lov og om det samsvarer med våre internasjonale forpliktelser. Det siktes her blant annet til forslaget om en generell tillatelse for rederiene til å inneha skytevåpen på vegne av innleid vaktselskaper. Den foreslåtte generelle tillatelsen knyttet seg ikke til det enkelte skytevåpen slik våpenlovens system legger opp til med et individuelt tillatelsessystem. Videre viste flere til at forslaget medfører manglende kontroll med skytevåpen og at man også av denne grunn burde følge våpenlovens individuelle tillatelsessystem og søknadsregime. Det ble også påpekt at dispensasjonen for forbudte skytevåpen og ammunisjon var for vid.

Den 1. juli 2011 satte Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet i kraft endringer i henholdsvis våpenforskriften § 23 a og sikkerhetsforskriften. I medhold av våpenforskriften § 23 a kan stedlig politimester etter søknad gi rederier en generell tidsbegrenset tillatelse til midlertidig å inneha skytevåpen om bord på norskregistrerte ISPS-skip på vegne av innleid vaktselskap. Tillatelse som gis vil bare gjelde i de tilfeller skytevåpen er tatt om bord for beskyttelse mot terrorhandlinger og piratvirksomhet som nevnt i skipssikkerhetsloven kapittel 6. Rederiene kan gis en generell tillatelse til å inneha skytevåpen. Tillatelsen vil dermed ikke knytte seg til det enkelte skytevåpen. Bakgrunnen for at tillatelsen ikke knyttes til det enkelte skytevåpen er som nevnt at våpenlovens tillatelsessystem og søknadsregime synes lite hensiktsmessig og lite tilpasset forhold som faller inn under skipssikkerhetsloven som regulerer bruk av bevæpnede vakter om bord på norskregistrerte ISPS-skip. I tillegg vil tidsaspektet vanskeliggjøre en individuell søknad hver gang. Tillatelsen vil heller ikke gjelde for et konkret oppdrag eller for et konkret vaktselskap, men den vil ikke gjelde for vaktselskap som forbys i medhold av sikkerhetsforskriften. Videre vil tillatelse som gis bare gjelde for seiling i, til eller fra et nærmere angitt område, dvs. beredskapsområde 2 og 3 som fastsettes av Sjøfartsdirektoratet. Tillatelsen begrenses imidlertid bare å gjelde seiling i, til eller fra et område sør for 30 grader nordlig bredde. Den vil derfor ikke gjelde for seiling i, til eller fra for eksempel Europa.

Etter bestemmelsens annet ledd kan politimesteren gi rederiene dispensasjon til å inneha nærmere positivt angitte skytevåpen som er forbudt etter eller i medhold av våpenforskriften §§ 5 til 7. Dispensasjonsadgangen gis for å åpne opp for adekvat bevæpning i den aktuelle situasjonen. Av siste ledd fremgår det at tillatelse som rederiene gis i medhold av paragrafen gjelder som våpenkort. Tillatelsen vil kunne tilbakekalles i medhold av våpenloven § 10. Det er gitt slik tillatelse i flere saker.