5 Internasjonale forpliktelser

5.1 Innledning

Norge er forpliktet etter flere internasjonale regelverk som relaterer seg til skytevåpen og ammunisjon. I første rekke gjelder dette EUs våpendirektiv 91/477/EØF av 18. juni 1991 om erverv og besittelse av våpen og endringsdirektivet til dette 2008/51/EF av 21. mai 2008 (EUs våpendirektiv) samt FNs protokoll mot ulovlig produksjon av og handel med skytevåpen og deres deler, komponenter og ammunisjon (FNs våpenprotokoll), som supplerer FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet av 15. nov 2000. Videre faller våpen og ammunisjon samt deler og tilbehør dertil innenfor EØS-avtalens virkeområde, jf. EØS-loven artikkel 8 nr. 3 bokstav a, jf. kapittel 93 i det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer. EUs tjenestedirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 (tjenestedirektivet) får også anvendelse for enkelte av tillatelsesordningene i våpenlovgivningen, jf. Ot.prp. nr. 70 (2008-2009) om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) vedlegg 3. Endelig kan det vises til EU direktiv 93/15/EØF av 5. april 2003 om harmonisering av bestemmelsene om markedsføring av og kontroll med eksplosivstoffer til sivil bruk som får anvendelse for inn- og utførsel av ammunisjon fra medlemsstatene omfattet av EØS-avtalen.

Norsk regelverk er i hovedsak i samsvar med forpliktelsene som oppstilles der.

I de følgende kapitlene redegjøres kort for de enkelte forpliktelsene. Våre internasjonale forpliktelser vil også omtales under hvert enkelt aktuelt tema som behandles i de forskjellige kapitlene.

5.2 EUs våpendirektiv

EUs våpendirektiv av 18. juni 1991 om erverv og besittelse av våpen er en del av EU-regelverket. Direktivet er en Schengenrelevant rettsakt og anses ikke som EØS-relevant. Våpendirektivet erstatter Schengen-konvensjonen kapittel 7 om regler om skytevåpen og ammunisjon, jf. St. meld. nr. 33 (1998-99) kapittel 3. Ved EUs tiltredelse av FNs våpenprotokoll ble det nødvendig å endre visse bestemmelser i våpendirektivet. Endringsdirektivet 2008/51/EF av 21. mai 2008 implementerer protokollen. I tillegg ble det også foretatt enkelte andre endringer.

I kapittel 1 fastsettes direktivets anvendelsesområde. I artikkel 1 defineres hva som forstås med skytevåpen, deler, vesentlig deler, ammunisjon, sporing, våpenmekler, våpenhandler, ulovlig fremstilling, ulovlig handel og europeisk våpenpass. Skytevåpen er nærmere klassifisert i vedlegg 1 II. Av artikkel 2 reguleres virkeområde nærmere. Direktivet gjelder ikke erverv og besittelse av våpen og ammunisjon for følgende: de væpnede styrker (Forsvaret), politiet eller offentlig tjenester eller samlere og institusjoner med kulturelt eller historisk tilsnitt til våpenområdet, som er anerkjent som sådanne av medlemslandet hvor de er etablert. Direktivet gjelder heller ikke for ervervsmessig overførsel av krigsvåpen og ammunisjon. I medhold av artikkel 3 kan medlemslandene i nasjonal lovgivning fastsette strengere regler enn det som fremgår av direktivet.

Kapittel 2 harmoniserer lovgivningen om skytevåpen mv. I artikkel 4 nr. 1 og 2 oppstilles regler for merking av skytevåpen deler og ammunisjon. Av nr. 3 følger det at våpenhandler (etter definisjonen omfatter dette blant annet både våpenhandlere og tilvirkere) skal undergis en autorisasjonsordning. Nr. 4 og 5 gir regler om krav til sentralt elektronisk våpenregister hvor det skal registreres opplysninger om hvert skytevåpen samt krav om at våpenhandlere skal føre register. I artikkel 4a oppstilles det krav til tillatelse for personer som skal erverve og besitte skytevåpen, mens artikkel 4b angir at medlemslandene skal undersøke muligheten for å etablere et system for å regulere våpenmeklervirksomhet. Artikkel 5 oppstiller hvilke personlige kvalifikasjoner, herunder blant annet krav til alder, en person må ha for å få tillatelse til å erverve og besitte skytevåpen. I artikkel 6 reguleres forbudte skytevåpen samt krav til kontroll ved ervervelse av skytevåpen på internett mv. Artikkel 7 og 8 oppstiller regler for erverv og besittelse av skytevåpen som faller inn under kategorien B og C, mens artikkel 9 regulerer overdragelse av skytevåpen til person som ikke er bosatt i det angjeldende medlemsland. Av artikkel 10 følger det at reglene for erverv og besittelse av ammunisjon er de samme som for de skytevåpen ammunisjonen skal brukes til.

I kapittel 3 fastsettes regler vedrørende forsendelse av skytevåpen innenfor EU, herunder forsendelse og transport av skytevåpen samt utveksling av opplysninger, jf. artikkel 11 til 13. Artikkel 14 angir at medlemslandene skal forby innførsel av blant annet skytevåpen som ikke innføres i henhold til artikkel 11 og 12.

Enkelte avsluttende bestemmelser oppstilles i kapittel 4. Den mest sentrale bestemmelsen er artikkel 16 som fastsetter at medlemslandene må sanksjonere overtredelse av nasjonale bestemmelser som implementerer direktivet.

I vedlegg 1 til direktivet klassifiseres skytevåpen i II bokstava. Skytevåpen klassifiseres i 4 kategorier, herunder forbudte skytevåpen (kategori A), skytevåpen det kreves tillatelse til (kategori B), skytevåpen det kreves rapportering om (kategori C) og andre skytevåpen (kategori D). I III angis gjenstander som ikke anses som skytevåpen. Dette gjelder deaktiverte våpen, visse apparater for slaktning, signalisering mv. og antikke våpen og kopier av disse, såfremt disse ikke inngår i ovennevnte kategorier og er underlagt nasjonal lovgivning. Hva gjelder deaktiverte våpen angis det hva som er deaktiverte våpen, hvordan de skal kontrolleres og hvordan man skal dokumentere eller merke at våpenet er deaktivert. Det fremgår at Kommisjonen skal, etter prosedyrer oppstilt i artikkel 13a, utarbeide felles retningslinjer for deaktiveringsstandarder og -teknikker for å sikre at deaktiverte våpen er definitivt ubrukelig.1 I IV oppstilles det enkelte definisjoner.

Vedlegg 2 angir hva et europeisk våpenpass skal inneholde.

Norsk våpenlovgivning er i hovedsak i samsvar med direktivet. Direktivets bestemmelser omtales nærmere under de aktuelle kapitlene fra kapittel 9 ff.

5.3 FNs våpenprotokoll

FNs våpenprotokoll er som nevnt en del av FNs konvensjon mot grenseoverskridende kriminalitet. I kapittel 1 oppstilles det enkelte alminnelige bestemmelser. Artikkel 1 til 3 omhandler henholdsvis forholdet til konvensjonen for øvrig, formål og definisjoner. Av artikkel 4 som gjelder virkeområde fremgår det blant annet at protokollen gjelder for forebygging av ulovlig produksjon av og handel med skytevåpen og deres deler, komponenter og ammunisjon, og for etterforskning og rettsforfølgning av straffbare handlinger som kriminaliseres i artikkel 5 når slike straffbare handlinger er av grenseoverskridende karakter og en organisert kriminell gruppe er involvert. Artikkel 6 regulerer inndragning, beslag og destruksjon.

Kapittel 2 omhandler forebyggende tiltak. I artikkel 7 oppstilles det krav om registerføring av opplysninger om skytevåpen, og i den utstrekning det er tjenlig og mulig for deres deler, komponenter og ammunisjon. Dette gjelder opplysninger som er nødvendig for å kunne spore og identifisere disse skytevåpnene, og i den utstrekning det er tjenlig og mulig, deres deler, komponenter og ammunisjon, som er ulovlig produsert eller omsatt, og for å hindre og avdekke slik virksomhet. Artikkel 8 oppstiller regler for merking av skytevåpen slik at disse kan identifiseres og spores. Merkingskravet gjelder blant annet ved produksjon og import. Av artikkel 9 følger det regler om deaktivering av skytevåpen. I artikkel 10 oppstilles det generelle krav til lisensiering- eller autorisasjonssystemer ved eksport, import og transitt av skytevåpen og deres deler, komponenter og ammunisjon. Bestemmelser om sikkerhet og forebyggende tiltak, informasjonsutveksling, internasjonalt samarbeid, opplæring og teknisk bistand fremgår av artikkel 11 til 14. I medhold av artikkel 15 skal medlemslandene vurdere å opprette et system for å regulere virksomheten til dem som driver meklervirksomhet.

I kapittel 3 oppstilles enkelte sluttbestemmelser.

Norsk våpenlovgivning er i hovedsak i samsvar med protokollen. Protokollens bestemmelser omtales nærmere under de aktuelle kapitlene i fra kapittel 9.

5.4 EØS-avtalen

Våpen og ammunisjon samt deler og tilbehør dertil faller inn under EØS-avtalens virkeområde. I følge EØS-avtalen artikkel 8 nr. 3 bokstav a får EØS-avtalens regler, med mindre annet er særskilt angitt, bare anvendelse på «varer som hører inne under kapittel 25 til 97 i det harmoniserte system for beskrivelse og koding av varer, med unntak av varer oppført i protokoll 2». Våpen og ammunisjon samt deler og tilbehør dertil er oppstilt i kapittel 93 i det nevnte system. En viktig begrensning fra dette utgangspunktet er reglene som følger av EØS-avtalen artikkel 8 nr. 2 hvor det fremgår at, med mindre annet er særlig angitt, får blant annet artikkel 10 til 15 bare anvendelse på produkter med opprinnelse i EØS. I praksis betyr dette at samtlige hovedprinsipper om varers frie bevegelighet, med unntak av særregelen om statlige handelsmonopoler i EØS-avtalen artikkel 16, ikke får anvendelse på varer med opprinnelse utenfor EØS. Etter EØS-avtalen artikkel 9 fremgår det at opprinnelsesreglene er inntatt i protokoll 4. Våpen og ammunisjon samt deler og tilbehør dertil er oppstilt i vedlegg 2 til protokollen kapittel 93.

Reglene om det frie varebytte består for det første av hovedprinsippene om forbud mot diverse former for handelshindringer innenfor varesektoren som er inntatt i avtalens del II kapittel 1. Artikkel 10 og 14 forbyr forskjellige former for avgifter som hindrer den frie bevegelighet av varer, mens artikkel 15 angår avgiftsrefusjon. Andre handelshindre reguleres generelt sett av artikkel 11 og 12, som forbyr kvantitative import- og eksportrestriksjoner og tiltak med tilsvarende virkning, samt den tilhørende unntaksregelen i artikkel 13. I artikkel 16 er det inntatt en særregel om tilpasning av statlige handelsmonopoler.2

Våpenlovgivningen synes å være i overensstemmelse med EØS-avtalens ovennevnte bestemmelser.

5.5 EUs tjenestedirektiv

EUs tjenestedirektiv 2006/123/EF av 12. desember 2006 får også anvendelse for enkelte av tillatelsesordningene i våpenlovgivningen, jf. Ot.prp. nr. 70 (2008-2009) om lov om tjenestevirksomhet (tjenesteloven) vedlegg 3. For tillatelsesordninger etter artikkel 9 er følgende ordninger i våpenlovgivningen kartlagt, jf. vedlegget nr. 20 til 23:

• Tillatelse til erverv og innehav av skytevåpen til slakting (våpenloven §§ 7 og 8 og våpenforskriften § 17).

• Tillatelse til erverv og innehav av skytevåpen til utryddelse av skadedyr (våpenloven §§ 7 og 8 og våpenforskriften § 18).

• Bevilling til å drive handel med skytevåpen, våpendeler og ammunisjon (våpenloven §§ 16 og 17 og våpenforskriften §§ 34 og 35).

• Bevilling til å tilvirke, utføre reparasjon, deaktivering av skytevåpen/våpendeler og tilvirking av ammunisjon (børsemakerbevilling) (våpenloven § 20 og våpenforskriften §§ 44 og 45).

Av artikkel 9 fremgår det at medlemsstatene ikke skal gjøre adgangen til eller utøvelsen av tjenestevirksomhet avhengig av en tillatelsesordning, med mindre følgende vilkår er oppfylt: Tillatelsesordningen skal ikke innebære forskjellsbehandling av vedkommende tjenesteyter, behovet for en tillatelsesordning skal være begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn og det ønskede mål kan ikke nås ved hjelp av et mindre restriktivt tiltak, særlig fordi en etterfølgende kontroll ville finne sted for sent til å ha noen faktisk virkning.

Dersom tillatelsesordningen kan opprettholdes etter direktivet oppstiller artikkel 10 nr. 1 og 2 regler om at tillatelsesordninger skal bygge på vilkår som utelukker at vedkommende myndigheter utøver sin vurderingsmyndighet på en vilkårlig måte. Nr. 3 og 4 oppstiller hhv. et dupliseringsforbud og krav om at en tillatelse normalt skal gis adgang til hele nasjonens territorium. Av artikkel 11 og 12 angis det regler om tillatelsens varighet og begrenset antall tillatelser.

Videre oppstilles det blant annet begrensninger i adgangen til å kreve saksbehandlingsgebyr, regler om krav til saksbehandlingstid og automatisk innvilgelse i hhv. artikkel 13 nr. 2, 3 og 4.

Hva gjelder implementering av dette direktivet er den delvis implementert i tjenesteloven og skal delvis implementeres i særlovgivningen. Artikkel 9 og 10 nr. 2 er implementert i tjenesteloven § 10 første ledd. Våpenlovens ovennevnte tillatelsesordninger synes å kunne opprettholdes da vilkårene i tjenesteloven § 10 første ledd anses oppfylt. Direktivets artikkel 11 og 12 om tillatelsens varighet og begrenset antall tillatelser er i hovedsak implementert i tjenesteloven §§ 13, 14 og 15. Artikkel 13 nr. 2 til 4 om begrensninger i adgangen til å kreve saksbehandlingsgebyr, regler om krav til saksbehandlingstid og automatisk innvilgelse er implementert i hovedsak i tjenesteloven § 11. I tillegg er det gitt en forskriftshjemmel i våpenloven § 31 første ledd annet og tredje punktum. Det er ikke gitt forskrifter til denne bestemmelsen.

5.6 EU direktiv 93/15/EØF

EU direktiv 91/15/EØF av 5. april 1993 om harmonisering av bestemmelsene om markedsføring av og kontroll med eksplosiver til sivil bruk som får anvendelse for inn- og utførsel av ammunisjon fra medlemsstatene omfattet av EØS-avtalen er implementert i våpenforskriften § 63.