28 Offentlig forvaltning

28.1 Gjeldende rett

Våpenloven inneholder ingen konkrete bestemmelser som regulerer den offentlige forvaltningen av våpensaker.

Når en person søker om å få våpentillatelse, vil politiet ut fra dagens ordning ha mulighet for å sjekke søkeren opp mot opplysninger politiet har tilgang til gjennom politiets registre, som bøte- og strafferegister og straffesaksregisteret STRASAK. Politiet vil kunne be om fremleggelse av andre opplysninger, som for eksempel legeattest. Dette skjer forholdsvis sjelden, og bare der det foreligger konkrete forhold som gir grunn til å be om slike opplysninger. Hvilken grad av edruelighet, pålitelighet og skikkethet som kreves, lar seg ikke besvare på generelt grunnlag. Vurderingen vil i stor utstrekning bero på hvilke opplysninger som er tilgjengelige, og dessuten det skjønn som utøves i saksbehandlingen. Politiet fører også i dag en løpende kontroll av den enkelte våpeneier. For eksempel vil politiet ved tilbakekall av førerkort på grunnlag av forhold som også kan ha betydning for å inneha våpen, rutinemessig kunne gjøre kontroll opp mot våpenregisteret. Politiets operasjonslogg vil også normalt gjennomgås for å avdekke eventuelle forhold av interesse, for eksempel nødvendige tiltak fra politiets side grunnet beruselse, tvangsinnleggelser til psykisk helsevern m.v. Politiet har med dagens ordning flere tilgjengelige virkemidler for å få avklart hvorvidt søkeren eller innehaveren fyller lovens vilkår for å erverve og inneha skytevåpen mv. Når våpenmyndigheten finner at vilkårene for våpentillatelse ikke lenger foreligger, vil tilbakekall skje. Som nevnt ovenfor i utredningen er det imidlertid langt sjeldnere at det foretas en løpende vurdering av den enkelte våpeneiers fortsatte behov for skytevåpen.

Den interne informasjonsflyten i politiet er regulert i politiloven § 24 fjerde ledd nr. 1 og straffeprosessloven § 61c nr. 3. Bestemmelsene oppstiller ingen begrensninger i adgangen til å utveksle opplysninger innad i politiet. Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for andre tjenestemenn i politiet dersom vedkommende har tjenestemessig behov. Det skilles ikke mellom politiets ulike oppgaver. Opplysninger som er innhentet i forbindelse med politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet kan derfor gjøres tilgjengelig for politiets våpenforvaltning.

Hva gjelder informasjonsflyt innad i politiet oppstiller politiregisterloven1 et skille mellom bruk av opplysninger til formål som omfattes av loven, herunder politimessige formål og vandelskontroll, på den ene siden og til politiets forvaltningsoppgaver på den andre siden. For våpenforvaltningen følger utgangspunktet av politiregisterloven § 29 hvor det fremgår at taushetsplikten ikke er til hinder for at «opplysninger gjøres kjent for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten i den utstrekning det er nødvendig for utøvelsen av politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål.» Politiets våpenforvaltning kan dermed få utlevert opplysninger fra politiets registre til politimessige formål til bruk i en forvaltningssak. Hvilke opplysninger som kan utleveres reguleres nærmere i den enkelte forskrift til det enkelte register.2

Videre følger det av politiregisterloven § 21 at tjenestemenn i politiet kan gis «tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger, eller opplysninger kan på annen måte gjøres tilgjengelig for dem, i den utstrekning det er et tjenestemessig behov, og det er til formål som omfattes av denne loven.» Som nevnt anses ikke skikkethetsvurdering som en form for vandelskontroll, men Justisdepartementet har presisert i forarbeidene at dette ikke medfører endringer i forhold til den skikkethetsvurderingen politiet selv foretar, herunder for eksempel i forbindelse med våpensaker, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 12.11.4.

Våpenloven § 30 oppstiller saksbehandlingsregler i våpensaker, ved siden av de generelle bestemmelser inntatt i forvaltningsloven.3 Det heter at vedtak som etter denne lov er truffet av politimesteren, kan påklages til vedkommende departement. Er vedtaket truffet av lensmannen, kan det påklages til politimesteren, hvis avgjørelse kan påklages videre til departementet. Våpenforskriften § 99 om behandling av klager presiserer dette ved at det der heter at vedtak truffet av politimesteren i eller i medhold av våpenloven, kan påklages til Politidirektoratet.

Våpenloven § 31 første ledd oppstiller en generalfullmakt for Kongen til å gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene i våpenloven. Generalfullmakten tjener som generell hjemmel for våpenforskriften. Kongen er videre gitt hjemmel til å gi forskrift om saksbehandlingsregler mv. I annet ledd er Kongen gitt hjemmel til å fastsette gebyr for bevilling til handel med skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon. Det samme gjelder for inn- og utførselstillatelser og kvalitetskontroll, samt for tillatelse til erverv av skytevåpen og våpendeler. Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi bestemmelser om at eier eller innehaver skal betale utgiftene med å få skytevåpen, våpendeler eller ammunisjon tilintetgjort eller gjort ubrukbare.

Våpenloven § 31 femte ledd bestemmer at departementets myndighet etter våpenloven kan legges til Politidirektoratet. Departementet bestemmer hvilken myndighet og hvilke oppgaver som skal legges til Politidirektoratet.

28.2 Vurdering av gjeldende rett

Søknader etter våpenloven behandles ved ulike tjenestesteder i det enkelte politidistrikt. Det er i dag liten grad av formalisert samordning av saksbehandlingen mellom politidistriktene, noe som kan føre til ulik praktisering av regelverket. Dette har blitt påpekt flere ganger under utvalgets møter med representanter for organisasjoner og andre. Som eksempel kan nevnes at det vil kunne være opp til den enkelte saksbehandler hos politiet om tilgjengelige opplysninger sjekkes. Det vil også kunne bero på tilfeldigheter om endringer i våpeneieres vilkår for å inneha våpen, lar seg fange opp av politiet.

Det synes også å være varierende hvor store ressurser som brukes i de forskjellige politidistrikters våpenforvaltning. Det kan dermed være en fare for at dette området kan bli en salderingspost ved ressursknapphet, og at det ikke satses tilstrekkelig på å etablere en god saksbehandling med god kompetanse hos saksbehandlerne. Selv om politidistriktene i noen grad samarbeider om en mer ensartet behandling av våpensaker, også i regi av Politidirektoratet, har utvalget fått et inntrykk av at saksbehandlingen varierer forholdsvis mye fra politidistrikt til politidistrikt. Dette er uheldig og skaper en uforutsigbar situasjon for den enkelte søker. Likhetsprinsippet i forvaltningen står derfor i fare for ikke å bli tilstrekkelig ivaretatt i dag.

Politiregisterloven § 21 synes ikke å gi en klar hjemmel for at politiets våpenforvaltning har tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger i politiets register til politimessig formål. Spørsmålet blir om våpenforvaltningen bør gis slik tilgang.

Det som taler for at våpenforvaltningen kan gis tilgang, er at forarbeidene til politiregisterloven presiserer at lovens regler om vandelskontroll ikke skal medføre endringer for politiets skikkethetsvurdering ved våpensaker. Etter dagens praksis har våpenforvaltningen tilgang til flere av politiets registre. Et annet viktig poeng som taler for at man kan åpne for at politiets våpenforvaltning kan få tilgang (rett til direkte søk) i politiets registre til politimessig formål, er at opplysningene ikke forsvinner ut av politiet, men holder seg innenfor etaten.

Videre ser man også, særlig i små politidistrikt, at tjenestemenn vil kunne være saksbehandlere på både saker av politimessig og forvaltningsmessig karakter. Vedkommende vil dermed ha tilgang (rett til direkte søk) i egenskap av å være tjenestemann i politiet, men ikke i egenskap av å være saksbehandler i forvaltningen. Vedkommende må da i medhold av det som er sagt over, utlevere opplysninger til seg selv. Dette virker noe uhensiktsmessig, og man bør således kunne åpne opp for at politiets våpenforvaltning skal kunne gis tilgang (rett til direkte søk).

Våpenloven § 30 oppstiller saksbehandlingsregler som ikke lenger er aktuelle. Etter opprettelsen av Politidirektoratet i 2001, er det direktoratet som i det alt vesentlige fungerer som klageorgan for de vedtak som fattes i politidistriktene. Dette er justert ved bestemmelsen i våpenforskriften § 99 om behandling av klager.

28.3 Utvalgets forslag

Etter utvalgets syn bør politiet fortsatt være det sentrale forvaltningsorganet for behandling av våpensaker. Et av politiets mest sentrale oppgaver er å ivareta samfunnets sikkerhet generelt, og en god våpenforvaltning er et viktig trygghetsskapende tiltak. Politiet er etter utvalgets syn svært godt egnet til å etterprøve vilkår for tillatelse til å erverve og inneha skytevåpen.

Det kan tenkes flere modeller for organisering av forvaltningen av våpensaker innad i politiet, for eksempel sentralisering av våpensakene til ett politiorgan eller politidistrikt, sentralisering til ett kontor innad i hvert politidistrikt, eller en organisering lik dagens. En nasjonal sentralisering til ett enkelt politiorgan eller politidistrikt ville både kunne samle og styrke kompetansen på området. Det kunne for eksempel tenkes at Kripos ble gitt denne oppgaven. På den annen side ville dette også medført en fare for at lokal kunnskap gikk tapt. Lokal kunnskap vil av og til kunne ha avgjørende betydning ved vurderingen av om søkeren fyller vilkårene til å kunne erverve og inneha skytevåpen.

Utvalget vil anbefale at behandlingen av våpensaker sentraliseres til ett våpenkontor i hvert av landets 27 politidistrikter. Søknader i våpensaker vil fortsatt kunne innleveres lokalt for eksempel til nærmeste lensmannskontor, og vil kunne oversendes til våpenkontoret i politidistriktet med et eventuelt notat fra lokale polititjenestemenn eller lensmann. Det anses viktig å samle og styrke forvaltningen ytterligere i forhold til dagens ordninger, men samtidig forsøke å beholde den viktige lokalkunnskapen som finnes hos de ulike lensmannskontorer eller politistasjoner.

På den annen side bør Politidirektoratet fortsatt være det sentrale klageorganet i våpensaker. Dette følger også naturlig av forvaltningsloven § 28 om at enkeltvedtak kan påklages til det forvaltningsorgan (klageorgan) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Unntak vil forekomme hvor Politidirektoratet er det forvaltningsorgan som treffer vedtak i første instans.

Våpenloven § 30 om saksbehandlingen ved påklaging av vedtak i våpensaker foreslås erstattet med en ny bestemmelse i lovens kapittel for forvaltning, register og gebyr. Det foreslås at hovedprinsippet i forvaltningsloven også fremgår av våpenloven, og at det derfor inntas bestemmelse i loven om at vedtak truffet i medhold av eller med hjemmel i våpenloven kan påklages til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Dette foreslås tatt med av pedagogiske hensyn fordi ikke alle er tilstrekkelig godt kjent med forvaltningsloven.

Utvalget foreslår videre en hjemmel i våpenloven som åpner opp for at politiets våpenforvaltning kan få tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger i politiets register til politimessige formål. Samtidig foreslås det å henvise til utleveringsadgangen etter politiregisterloven § 29. Hvilke opplysninger (hvilke registre) våpenforvaltningen kan få tilgang til, vil være avhengig av om den behandlingsansvarlige for de ulike registrene gir den enkelte særskilt bemyndigelse såfremt dette kreves for det aktuelle registeret. Utvalget antar imidlertid at våpenforvaltningen bør gis tilgang til politiregistre som brukes i forbindelse med vandelskontroll, herunder reaksjonsregisteret4, det sentrale bøteregisteret5, straffesaksregisteret,6 vaktjournal7 og etterlysningsregisteret8. Opplysninger fra etterretningsregisteret bør gjøres tilgjengelige ved at våpenforvaltningen får nødvendige opplysninger utlevert i medhold av politiregisterloven § 29. Utvalget mener at politiets våpenforvaltning bør ha alle nødvendige opplysninger som er tilgjengelig i politiet, til rådighet når man skal behandle en våpensak, herunder for eksempel erverv og tilbakekall av skytevåpen mv., jf. nærmere om dette i kapittel 13.

Opplysninger fra etterretningsregistre vil ikke alltid kunne benyttes som begrunnelse for avslag på søknader etter våpenloven, for eksempel dersom en mistanke om straffbare forhold fortsatt ikke er ferdig etterforsket. Opplysningene bør likevel være tilgjengelige ved søknadsbehandling. Det vil imidlertid ikke være mulig å unngå forvaltningslovens regler om begrunnelse for avslag i disse tilfeller, og et vedtak kan derfor ikke treffes med en begrunnelse som ikke kan gjøres kjent for søkeren. Det kan likevel tenkes at opplysningene som er fremkommet gjennom etterretningen gir grunnlag for å underlegge søknaden en grundigere behandling. I den forbindelse kan det tenkes å fremkomme andre selvstendige grunnlag for nektelse som man heller ønsker å benytte. Hvordan politiet vil vurdere dette i den enkelte sak ut fra etterforskningsmessige hensyn, vil måtte avgjøres konkret i den enkelte sak.

Våpenloven § 31 første ledd oppstiller som nevnt en generalfullmakt for Kongen til å gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene i våpenloven, og tjener som generell hjemmel for våpenforskriften. Kongen er videre gitt hjemmel til å gi forskrift om saksbehandlingsregler mv. Våpenlovutvalget foreslår at bestemmelsen videreføres uten større materielle endringer. Bestemmelsen foreslås opprettholdt som en kan-regel, og inntatt i en egen samlebestemmelse for forskriftshjemler.