33 Merking av skytevåpen mv.

33.1 Gjeldende rett og internasjonale forpliktelser

Dagens regler om merking av skytevåpen mv. fremgår av våpenforskriften § 93. Av bestemmelsen første ledd følger det at «[d]en som tilvirker skytevåpen, skal merke skytevåpen og våpendeler med et unikt merke med navn på produsent, produksjonsland eller produksjonssted, serienummer og produksjonsår hvis ikke dette er en del av serienummeret.» Den som permanent innfører registreringspliktige skytevåpen skal i medhold av annet ledd «merke skytevåpen og våpendeler med et unikt merke som angir importland og importår.» Politidirektoratet gir nærmere retningslinjer om dette, jf. tredje ledd. Slike retningslinjer er ennå ikke gitt, men norske myndigheter samarbeider med de øvrige nordiske land om å utarbeide felles retningslinjer på området.

Etter EUs våpendirektiv artikkel 4 nr. 1 skal medlemsstatene sikre enten at alle markedsførte skytevåpen eller deler av disse er merket og registrert i overensstemmelse med direktivet, eller at de blir deaktivert. I artikkel 1 a er «del» definert som ethvert element eller erstatningselement som er spesielt konstruert for et skytevåpen og uunværlig for dets funksjon, herunder pipe, rammestykke eller låskasse, glidestykke eller sluttstykke, sylindersluttstykke eller låseblokk, samt enhver innretning konstruert eller tillempet for å dempe lyden ved avfyring av et skytevåpen.

Av våpendirektivet artikkel 4 nr. 2 fremgår det at for å kunne identifisere og spore alle samlede skytevåpen skal medlemsstatene kreve at det ved produksjon av et skytevåpen enten påsettes et unikt merke som angir produsentens navn, produksjonsland eller produksjonssted, serienummer, og fremstillingsår (dersom dette ikke er en del av serienummeret), eller at det anvendes en annen unik og brukervennlig merking med en numerisk eller alfanumerisk kode som gjør det lett for alle stater å identifisere fremstillingslandet. Merkingen skal påføres en «vesentlig del» av skytevåpenet, hvis ødeleggelse vil gjøre det ubrukelig. Hva som menes med «vesentlig deler» fremgår av artikkel 1b. Det vil si «låsemekanismen, kammeret, cylinderen og løbet på skytedevåben, der som særskilte genstande hører ind under den kategori, i hvilken skydevåben, som de er eller skal være en del af, er klassificeret.» Videre fremgår det at medlemsstatene skal sikre at hver basispakke med komplett ammunisjon påføres med merkning slik at produsentens navn, partiets identifikasjonsnummer samt kaliber og ammunisjonstype fremgår. Endelig skal medlemsstatene sikre at skytevåpen som overføres fra statlig lager til permanent sivilt bruk, skal påføres et passende unikt merke som gjør det lett for andre stater å identifisere det land hvor overførselen har skjedd.

Lignende regler om merking er også oppstilt i FNs våpenprotokoll artikkel 8. For at det enkelte skytevåpen skal kunne identifiseres og spores skal statspartene:

• På produksjonstidspunktet for det enkelte skytevåpen enten kreve unik merking med navn på produsent, produksjonsland eller produksjonssted og serienummer, eller opprettholde annen unik og brukervennlig merking med enkle geometriske symboler kombinert med en numerisk og/eller alfanumerisk kode som gjør at alle stater enkelt kan identifisere produksjonslandet.

• Kreve at det enkelte importerte skytevåpen påføres en passende, enkel merking som gjør at importland og om mulig importår kan identifiseres og setter vedkommende lands myndigheter i stand til å spore skytevåpenet, samt en unik merking dersom skytevåpenet ikke er utstyrt med en slik merking. Kravene i dette punktet trenger ikke gjøres gjeldende for midlertidig import av skytevåpen til etterprøvbare, lovlige formål.

• Sikre, idet et skytevåpen overføres fra statlig beholdning til permanent sivil bruk, riktig unik merking som gjør at alle statsparter kan identifisere landet som overfører skytevåpnene.

33.2 Vurdering av gjeldende rett

Mangelfull merking i kombinasjon med uklare krav til mottakerland kan føre til at våpen og våpendeler som eksporteres havner på avveie, og at de til dels kan ende opp hos stater og regimer med grove brudd på menneskerettighetene. De vil også kunne bidra til unødig å forlenge væpnede konflikter internasjonalt, og påføre sivilbefolkningen større lidelser ved at de tilflyter kriminelle elementer i befolkningen. Felles internasjonale standarder for merking vil være et sentralt virkemiddel for å motarbeide ulovlig spredning av skytevåpen og våpendeler. Forsvarlig merking vil også være helt nødvendig for å kunne spore skytevåpen og våpendeler i ettertid. Internasjonalt synes det imidlertid å være noe ulik praktisering av krav til merking av skytevåpen mv.

Våpenforskriften § 93 første ledd pålegger i dag den som tilvirker skytevåpen å merke skytevåpen og våpendeler med et unikt merke som blant annet opplyser om hvem som er produsent, hvilket land skytevåpenet og våpendelene er produsert, serienummer, produksjonsår mv. Tilsvarende skal det for importerte skytevåpen påføres merke som angir importland og importår, jf. annet ledd. Politidirektoratet er i tredje ledd gitt hjemmel til å gi nærmere retningslinjer etter første og annet ledd. Bestemmelsene i våpenforskriften § 93 gir imidlertid ingen regler for merking av basispakker med komplett ammunisjon, eller regler for merking av skytevåpen som overføres fra statlig beholdning til permanent sivil bruk.

Det er heller ikke utarbeidet nærmere retningslinjer for merking, jf. tredje ledd. Felles retningslinjer utarbeidet i samarbeid med andre land vil være et viktig bidrag til å forenkle sporing av skytevåpen og våpendeler i ettertid.

I våre internasjonale forpliktelser er det oppstilt krav om å merke deler eller vesentlige deler til skytevåpen. Definisjonene av slike deler er ikke sammenfallende med hva utvalget foreslår som registreringspliktige våpendeler. Internasjonalt synes det imidlertid å være noe ulike praksis for hvilke våpendeler man krever merking for.

33.3 Utvalgets forslag

Våpenlovutvalget foreslår at reglene om merking av skytevåpen og våpendeler løftes opp i lov, og at de gis en særskilt lovbestemmelse.

Utvalget foreslår i hovedsak å videreføre våpenforskriften § 93. Det foreslås imidlertid at det bare skal stilles krav om at gjenstandene påføres et «unikt merke» uten at man angir hva som skal fremgå av dette merket. Dette bør reguleres i forskrift da kravene vil kunne endre seg. Utvalget foreslår videre at Kongen kan bestemme at merkingskravet ved tilvirking og permanent innførsel skal gjelde for andre våpendeler enn registreringspliktige våpendeler. Kongen gis også hjemmel til gjøre unntak fra merkingskravet for enkelte registreringspliktige våpendeler. Sistnevnte kan for eksempel være aktuelt for store boksmagasiner som det nå foreslås innført registreringsplikt for. Hjemlene foreslås på bakgrunn av at det internasjonalt synes å være noe ulik praksis for merking av slike deler.

Videre foreslås inntatt et nytt tredje ledd som implementerer krav om at medlemsstatene skal sikre at hver basispakke med komplett ammunisjon påføres med merking, jf. EUs våpendirektiv artikkel 4 nr. 2.

Som nytt fjerde ledd foreslås inntatt krav om at skytevåpen som permanent overføres fra politiet eller Forsvaret til sivilt eie skal merkes med et unikt merke. Dette vil implementere våre forpliktelser på området, jf. EUs våpendirektiv artikkel 4 nr. 2 og FNs våpenprotokoll artikkel 8. Av forpliktelsene fremgår det at kravet om merking gjelder ved permanent overføring av skytevåpen fra statlig lager eller beholdning. Utvalget antar at det vil være tilstrekkelig å angi «politiet og Forsvaret» da disse er de eneste statlige etatene som i dag er unntatt fra lovens virkeområde.

Endelig foreslås det en forskriftshjemmel hvor kongen skal gi nærmere regler om merking av skytevåpen mv.