6 Annen norsk rett

I dette kapittelet beskrives kort noen lover som direkte eller indirekte vil kunne ha betydning for forståelsen og praktiseringen av bestemmelser i våpenloven.

6.1 Viltloven og naturmangfoldsloven

Alle som driver jakt må følge viltlovens regler. Viltlovens1 formål er at viltet og viltets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven, slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.

Naturmangfoldloven2 trekker opp generelle rammer og prinsipper for praktiseringen av viltlovens bestemmelser. Dette innebærer at bestemmelsene for når, hvor og hvordan det skal høstes reguleres i viltloven, mens både vilkårene og de hensyn som skal vektlegges ved avgjørelsen om det kan høstes, er regulert i naturmangfoldloven.

Viltloven inneholder også regler om utøvelsen av jakt og fangst, retten til jakt og fangst, samt regler om forfølgningsrett etter skadet vilt. Det er også gitt bestemmelser om organisering av jaktområder og om jegerprøve, jegeravgift, fellingsavgift og Viltfondet3.

Med hjemmel i viltloven er det i forskrift av 22. mars 2002 nr. 313 om utøvelse av jakt, felling og fangst § 15 oppstilt begrensninger til hvilke skytevåpen som kan benyttes til forskjellige typer jakt. Videre er det inntatt begrensninger for antall skudd i magasin og kammer til halvautomatisk rifle.

Det er ikke behov for å foreslå endringer i viltlovgivningen i forbindelse med utvalgets arbeid med forslag til ny våpenlov, men utvalget har fremmet forslag om at det ses nærmere på reglene for jegerprøve. Det vil også kunne være behov for å harmonisere forståelsen av begrepet militær karakter i forhold til reglene for skytevåpen tillatt ervervet til jakt og til konkurranseskyting.

6.2 Forvaltningsloven

Forvaltningsloven4er den sentrale lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker. Loven gjelder for all virksomhet som drives av stat og kommune, med mindre annet er bestemt.

Loven gir alminnelige regler for saksbehandling i offentlig forvaltningen, herunder regler for habilitet, enkeltvedtak og forskrift. Loven gir omfattende regler om partenes rettigheter under saksbehandlingen. Avgjørelser truffet med hjemmel i våpenloven vil normalt være enkeltvedtak.

Kapittel IV gir omfattende regler om saksforberedelse ved enkeltvedtak, herunder om forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt. Kapittel V angir vedtakets former, når enkeltvedtak skal grunngis, begrunnelsens innhold mv. Kapittel VI gir regler for klage og omgjøring, herunder om klageinstans og klageinstansens kompetanse.

6.3 Helsepersonelloven

Helsepersonelloven5 har bestemmelser om legers og annet helsepersonells taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Som hovedregel gjelder at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell, jf. lovens § 21. Pasienten kan løse helsepersonellet fra taushetsplikten og opplysninger kan da gis til andre i den utstrekning fritaket gjelder.

Loven har også bestemmelser om at opplysninger i visse tilfeller kan gis videre uten hinder av taushetsplikt. Opplysninger kan gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, jf. lovens § 23 nr. 4. Opplysninger kan også gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde, jf. § 23 nr. 6.

Helsepersonelloven har også bestemmelser om opplysningsplikt i visse tilfeller, jf. lovens kapittel 6. Taushetsplikten hindrer ikke at opplysninger gis når vilkårene er oppfylt. Etter lovens § 34 vil lege, psykolog og optiker ha meldeplikt til offentlige myndigheter dersom en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy ikke anses å oppfylle de helsemessige krav som stilles for førerkort og sertifikat, og tilstanden antas ikke å være kortvarig.

Helsepersonell har dessuten en plikt til å varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, jf. lovens § 31.

Det er i denne sammenheng blant annet utarbeidet et rundskriv i samarbeid mellom Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet som omhandler helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke.6 Det er fremhevet i rundskrivet at hensynet til å avverge en alvorlig skade på person eller eiendom går foran hensynet til den enkeltes krav på konfidensialitet i helsetjenesten. Helsepersonells taushetsplikt vil derfor ikke være til hinder for at politiet varsles for å sikre nødvendig oppfølging i disse situasjonene.7 Sosial- og helsedirektoratet har også utarbeidet rundskriv8 om pasienter som innehar våpen. Rundskrivet er spesielt ment å presisere helsepersonells muligheter for å gi opplysninger til politi eller militære myndigheter når de får kjennskap til psykisk ustabile heimevernssoldater som er i besittelse av militære og eventuelt sivile våpen, eller andre psykisk ustabile personer som er i besittelse av sivile våpen.

Utvalget foreslår en endring i helsepersonelloven § 34, slik at lege, psykolog og optiker pålegges meldeplikt også dersom en pasient med våpenkort lider av tilstander som ikke anses forenlig med å inneha våpen.

6.4 Vegtrafikkloven

Vegtrafikkloven9 § 3 oppstiller en generell aktsomhetsnorm for alle som ferdes i trafikken. Bestemmelsen er den prinsipielle grunnregelen for trafikk, og vil være overordnet førende for alle øvrige bestemmelser i loven som pålegger plikter og rettigheter.

Av vegtrafikkloven § 24 følger de alminnelige regler om førerrett, førerkort, førerprøve og kompetansebevis. I bestemmelsens fjerde ledd oppstilles krav om at «den som skal ha førerkort må være edruelig, og det må ikke være noe å si på hans vandel ellers. Han må ha tilstrekkelig syn og førlighet, nødvendig åndelig og legemlig helse og ha bestått førerprøve». Mer utførlige regler om alderskrav for ulike kjøretøyklasser, krav til helse mv. er gitt i førerkortforskriften eller vedlegg til denne.10

Vegtrafikkloven § 34 gir politiet blant annet adgang til å tilbakekalle retten til å føre motorvogn dersom det er skjellig grunn til å tro at innehaveren av slik rett ikke lenger fyller de krav som stilles til syn, helse og førlighet, eller at innehaveren ikke har de kunnskaper eller den kjøreferdighet som hensynet til trafikksikkerheten krever, herunder at innehaveren ikke må misbruke alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det samme gjelder dersom innehaveren av førerretten ikke er edruelig eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn.

Det er mange likhetstrekk mellom motorvogner og våpen, idet begge er farlige ved uaktsom bruk eller i hendene på uskikkede personer. Prinsipper i vegtrafikkloven kan derfor være av interesse i arbeidet med ny våpenlov.

6.5 Personopplysningsloven

Personopplysningsloven11 er den sentrale loven for behandling av personopplysninger. Loven gjelder behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer med elektroniske hjelpemidler, og annen behandling av personopplysninger når disse inngår eller skal inngå i et personregister, jf. personopplysningsloven § 3 første ledd. Opplysninger som behandles i politiets våpenforvaltning reguleres av denne loven.

I medhold av lovens formålsparagraf i § 1, skal loven «bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger».

Personopplysningsloven sier at personopplysninger12 bare kan behandles dersom «det er fastsatt i lov» jf. § 8 første ledd, og at sensitive personopplysninger13 bare kan behandles dersom det oppfyller ett av vilkårene i § 8 og «det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling», jf. § 9 første ledd bokstav b. Slik hjemmel er fastsatt i våpenloven § 31 fjerde ledd.

6.6 Politiregisterloven

I dag er den interne informasjonsflyten i politiet regulert i politiloven14 § 24 fjerde ledd nr. 1, straffeprosessloven15 § 61c nr. 3, forvaltningsloven og sikkerhetsloven16. Bestemmelsene gjenspeiler prinsippet om at det ikke finnes begrensninger i adgangen til å utveksle opplysninger innad i politiet og det slås fast at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for andre tjenestemenn i politiet dersom tjenestemessig behov tilsier det. Det skilles ikke mellom politiets ulike oppgaver. Dette innebærer at opplysninger som er innhentet i forbindelse med politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet kan gjøres tilgjengelig for politiets våpenforvaltning.

Stortinget vedtok den nye politiregisterloven våren 2010. Loven har ikke trådt i kraft ennå, men det ventes at loven vil tre i kraft senest 1. juli 2012, jf. Justis- og politidepartementets Prop. 1 S (2011-2012) punkt 3.2.2. Politiregisterloven17 regulerer politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. Loven gjelder imidlertid ikke behandling av opplysninger som er en del av politiets forvaltningsvirksomhet, jf. politiregisterloven § 3 første ledd nr. 2. Opplysninger som behandles i politiets våpenforvaltning vil som nevnt reguleres av personopplysningsloven. Politiregisterloven oppstiller imidlertid regler om i hvilken utstrekning politiets forvaltningsmyndighet kan få utlevert opplysninger som er innhentet til politimessig formål. Med politimessige formål menes politiets kriminalitetsbekjempende virksomhet, herunder etterforskning, forebyggende arbeid og ordenstjeneste, politiets service- og bistandsfunksjon samt føring av vaktjournaler, jf. politiregisterloven § 2 nr. 13.

Politiregisterlovens regler om informasjonsflyt innad i politiet oppstiller et skille mellom bruk av opplysninger til formål som omfattes av loven, herunder i hovedsak politimessige formål, på den ene siden og til politiets forvaltningsoppgaver på den andre siden. Etter politiregisterloven § 19 kan politiet og påtalemyndigheten «utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt i kapittel 6, og vilkårene for utlevering i § 8 annet ledd og § 20 er oppfylt for opplysninger som der nevnt.» I følge politiregisterloven § 29 er ikke taushetsplikten til hinder for at «opplysninger gjøres kjent for andre tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten i den utstrekning det er nødvendig for utøvelsen av politiets forvaltningsvirksomhet og sivile gjøremål.» Politiets våpenforvaltning kan dermed få utlevert opplysninger fra politiets registre til politimessige formål til bruk i en forvaltningssak.

Videre fremgår det av politiregisterloven § 21 at tjenestemenn i politiet og påtalemyndigheten kan gis «tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger, eller opplysninger kan på annen måte gjøres tilgjengelig for dem, i den utstrekning det er et tjenestemessig behov, og det er til formål som omfattes av denne loven.» Formål som omfattes av loven er politimessige formål og vandelskontroll. Skikkethetsvurdering anses ikke som en form for vandelskontroll, jf. politiregisterloven § 36 første ledd. Justisdepartementet sluttet seg ikke til utvalgets forslag om å videreføre den form for skikkethetsvurdering der det utleveres opplysninger til andre og i mottakerens interesse. Departementet presiserte imidlertid at dette ikke medfører endringer i forhold til den skikkethetsvurderingen politiet selv foretar, som for eksempel i forbindelse med våpen- og førerkortsaker, jf. Ot.prp. nr. 108 (2008-2009) punkt 12.11.4. Stortinget sluttet seg til dette. Bestemmelsen synes på denne bakgrunn imidlertid ikke å gi en klar hjemmel for at politiets våpenforvaltning har direkte tilgang til politiets registre. Det vises her til kapittel 28 hvor utvalget foreslår en egen hjemmel i våpenloven som åpner for at politiets våpenforvaltning kan få tilgang (rett til direkte søk) til opplysninger i politiets register til politimessige formål.

Informasjonsflyten i politiet er også omfattet av sikkerhetsloven18 § 12 hvor det heter at «[e]nhver som får tilgang til sikkerhetsgradert informasjon som ledd i arbeid, oppdrag eller verv for en virksomhet, plikter å hindre at uvedkommende får kjennskap til informasjonen. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet arbeidet, oppdraget eller vervet. Sikkerhetsgradert informasjon skal bare overlates til personer som har tjenestelig behov for tilgang til den».

6.7 Straffeloven

Straffeloven19 av 2005 vil erstatte gjeldende straffelov av 1902,20 men er med unntak av kapittel 16 ennå ikke trådt i kraft. I lovens § 412 nr. 58 er det vedtatt flere endringer med betydning for gjeldende våpenlov. Våpenloven § 27 b annet og tredje ledd er vedtatt opphevet, idet forbudet mot å medbringe skytevåpen, luft- og fjærvåpen, våpenetterligninger og deaktiverte skytevåpen på offentlig sted er inntatt i den nye straffeloven § 189. Videre erstattes gjeldende våpenlov § 33 første ledd annet punktum og annet ledd av ny straffelov §§ 190 og 191, hvor strafferammen er økt til bøter eller fengsel inntil 6 år for ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av våpen i våpenloven.

Det er også i dagens straffelov bestemmelser som omhandler skytevåpen. Bruk av skytevåpen ved en straffbar handling vil for det første kunne ha betydning for subsumsjon for eksempel ved ran. Videre har straffeloven i dag også bestemmelser om blant annet uforsiktig omgang med skytevåpen, jf. straffeloven § 352.

Det er ikke er kjent når de aktuelle bestemmelser i den nye straffeloven vil tre i kraft. Utvalget velger å legge frem et forslag til straffebestemmelse der det forutsettes at våpenloven trer i kraft etter bestemmelsene i straffeloven av 2005.

6.8 Brann- og eksplosjonsvernloven

Brann og eksplosjonsvernloven21 avløste tidligere lov av 14. juni 1974 nr. 39 om eksplosive varer. Med hjemmel i brann og eksplosjonsvernloven er det gitt forskrift om håndtering av eksplosjonsfarlig stoff av 26. juni 2002 nr. 922. Regelverket oppstiller krav til innførsel, tilvirking og oppbevaring av eksplosiv vare, herunder krutt, svartkrutt og oppladet ammunisjon. Etter forskriften § 7-1 må enhver som vil oppbevare eksplosiv vare ha tillatelse. I henhold til tredje ledd kan det likevel oppbevares uten særskilt tillatelse inntil 5 kg røyksvakt krutt (bokstav a), inntil 5 kg eksplosiv vare oppladet som ammunisjon (bokstav b), og inntil 3 kg svartkrutt fordelt i separerte enheter på en kilo. Svartkrutt skal ikke oppbevares i boenhet (bokstav d). Bestemmelsene må ses i sammenheng med våpenforskriftens regler om oppbevaring av ammunisjon, der det i § 80 framgår at krutt og tennhetter skal oppbevares i henhold til forskrifter fastsatt i medhold av brann og eksplosjonsvernloven eller lov av 14. juli 1974 som bare gjelder for Svalbard.

Oppbevaring av større mengder eksplosiv vare enn det som er nevnt ovenfor, krever etter forskriften § 7-1 tillatelse fra kommunen eller Direktoratet for brann og eksplosjonsvern.

Det framgår av forskriften § 7-1 fjerde ledd at ammunisjon som den som har tillatelse til å inneha skytevåpen etter våpenloven, selv lader opp til våpenet, og ammunisjon som erverves eller overlates etter reglene i våpenlovgivingen er unntatt fra kravet om tillatelse til oppbevaring.

Utvalget har ikke sett noe behov for å foreslå endringer i de regler som gjelder på dette området.